hits

Ta vare på kjærligheten!

Bildet er lånt fra Pintrest.

Farmor:

Vi hadde planlagt å reise noen dager på hytta i forbindelse med at jeg skulle til Drammen på ett møte. Jeg skulle reise i forveien og overnattet hos en venninne i Oppegård. Guttene og Mannen  skulle komme dagen etter.

Morgningen før jeg dro hjemmefra fikk jeg beskjed om at farmor var blitt dårligere. Møtet for jobben, var ett sånn skikkelig kjipt ett. Kunden var misfornøyd og jeg var med for å hjelpe til å konkretisere problemet. På veien fra Lillesand til Drammen var det mange tanker som kom og gikk. Både i forhold til møtet og i forhold til hvordan det gikk med farmor. Møtet varte i en knapp time. Det endte heldigvis vellykket og jeg reiste litt lettet innover til Oslo med toget. På vei innover skrev jeg ferdig møtereferatet. Jeg hadde en anelse om at mye av informasjonen ville gå tapt hvis jeg ventet med å skrive til jeg kom på kontoret. Jeg husker jeg snakket med Pappa i telefonen. Jeg sto rett under den store tavla med avganger og ankomster på Oslo S. Pappa fortalte at nå var det veldig dårlig. Farmor sov for det meste og de hadde lite kontakt med henne. Han og søsknene skulle bytte på å sitte hos henne. Jeg sa; "du må si til Farmor at jeg er på vei, jeg, Mannen og guttene kommer oppover i morgen, vi kommer innom på vei til hytta for å se henne". Etter samtalen hoppet jeg på toget til Oppegård hvor venninnen min hentet meg på stasjonen. Kvelden og natten ble urolig, jeg sov dårlig og var spent på om vi ville rekke oppover i tide. Dagen etter møtte jeg Mannen og guttene i Oslo, vi kjørte så raskt vi bare kunne oppover Gudbrandsdalen.

Når vi kom frem til sykehjemmet og jeg gikk inn på rommet lå hun å sov i en seng midt på gulvet. Hun var så liten. Sengeteppet lå nesten flatt over sengen. Når jeg kom nærmere så jeg at hun hadde på seg en fin genser og hadde fått ordnet håret. Hun var så fin. En av tantene mine og en av onklene mine var i rommet. Tante vekket farmor. Først skjønte hun ikke hvem jeg var. Hun spurte om det var jeg som skulle hjelpe henne den natten. Tante forklarte at det er Vibece som har kommet. Jeg lente meg over sengen så hun skulle se at det var meg. I det jeg strøk henne over håret sa hun; "å er det deg Vibece, du er vakker som alltid." Ingen i hele verden kunne få meg til å føle meg så vakker som henne akkurat da. Hun synes jeg var vakker, sånn helt på ordentlig. Fasinasjonen var gjensidig. Farmor var  og er en av de vakreste jeg vet om. Jeg skjønte at dette var siste gangen, så jeg spurte tanten min om hun trodde det var greit at guttene fikk komme inn. Vi ble enige om at det ville være fint. Når vi kom inn igjen var hun fortsatt våken. Kasper (9år) forklarte at han måtte holde litt avstand for han var forkjølet. Herman (7år) gikk helt bort til sengen. Jeg husker ikke akkurat hva vi snakket om, men han var opptatt av om Oldemor hadde det greit. Vi var bare noen få minutter før vi tok farvel. På vei ned til bilen ble det for mye for Herman. Møtet gjorde sterkt inntrykk. Vi gråt litt og snakket om at Oldemor hadde hatt ett langt og  fint liv. Han slo seg til ro med det. Dette ble ett vakkert minne som jeg og guttene er utrolig takknemlig for.

Farmor var en samlende person i familien. Hun var matriarken med stor M. Hver gang vi var på hytta, helt fra vi var små, var vi innom Farmor. Nesten hver gang vi var innom, kom det eller var det noen andre i slekta der også. Det var samlingspunktet. Hun serverte småkaker og kaffe. Jeg tror hun trivdes best når hun kunne lytte til summingen rundt bordet. Når barn og barnebarn traff hverandre og snakket sammen og når hun kunne bare sitte sammen med oss og være til stede. Farmor hadde nesten mistet hørselen, så det var vanskelig for henne å være med i samtalen når vi ble flere sammen. For henne tror jeg ikke det alltid var viktig å høre hva alle sa, det viktigste var at vi kom innom og at vi traff hverandre.

Når jeg og broderen var blitt ungdommer reiste vi alene på hytta med venner og venninner. Det var stas. Jeg husker en tur hvor jeg og en venninne endte opp hjemme hos Farmor fordi vi ikke turte å være på hytta alene. Været var blitt så dårlig. Vi pakket raskt sammen sakene våre og gikk den lange veien. Som ungdommer flest hadde vi ikke akkurat pakket praktisk, vi hadde hver vår kjempestor bag. Farmor fortalte senere at hun så to jenter komme nedover jordet med store bager rullende ved siden av seg. Jeg glemmer aldri den natten vi sov hos henne. Hun hadde redd opp sengene med det fineste sengetøyet. Det må ha vært strøket før hun la det på, for det var glatt og kaldt å legge seg i. I tillegg hadde hun dyner som var sånn tunge, vi sov altså så godt. På morgningen ble vi vekket med te på sengen. Det tror jeg hun gjorde fordi jeg hadde sagt dagen før at det hadde vært veldig koselig. Jeg var så stolt over at jeg hadde en sånn Farmor og jeg var helt sikker på venninnen min synes jeg var kjempeheldig. Dagen etter var vi med henne å luke den lille potetåkeren utenfor huset. Vi satte oss ned på benken utenfor garasjen. Jeg husker at jeg tenkte, nå har jeg sjansen til å spørre farmor om hennes liv. Hun fortalte at hun følte seg gammel når hun og Farfar traff hverandre. Hun hadde i grunnen gitt opp håpet om at noen ville ha henne før han viste interesse. Men når det ble de to, var det bare de to og de hadde ett fint liv sammen. Hun sa til oss; "Dere må huske på å ta vare på kjærligheten."

Det har jeg tenkt på i ettertid, Farmor hadde utrolig mye kjærlighet. Hun var kanskje ikke den som fortalte mest om seg selv, ga flest klemmer eller kom med råd og visdom. Jeg tror det er derfor den setningen har blitt så viktig for meg. Hun sa det på en sånn måte at jeg skjønte at dette var viktig for henne. Hun viste denne kjærligheten ved å lytte og bare være der. Hennes dør var alltid åpen. Hun hadde syv barn, syv svigerbarn, atten barnebarn og en hel drøss med Oldebarn. Hun var så stolt av oss alle, hun var stolt av at familien hadde vokst og fortsetter å vokse. Jeg må jo si at i en familie med så mange er det fantastisk at alle tenker godt om hverandre, det tror jeg farmor og farfar skal ha mye av æren for. Jeg tror at det du gir av deg selv kommer tilbake. Den kjærligheten Farmor viste til alle oss, den fikk hun tilbake mange ganger gjennom årene og ikke minst med sine kjære rundt seg de siste dagene i livet.

 

Vibece:-)

 

 

Tacosuppe med hjemmelaget Tacokrydder

Ingredienser (4 porsjoner)

500g Kjøttdeig elle Karbonadedeig

2 gule løk

2 bokser hakkede tomater

2 toppede ss taco krydder ( eller 2 poser)

1 liter kjøttkraft / buljong

2 små bokser mais.

1 ts honning

1 skvis av 1/2 sitron

Slik gjør du:

Stek kjøttdeigen i 2 omganger, halvparten av gangen så du oppnår en steke skorpe på kjøttet. Stek løken til den er blank og litt myk. Ha kjøttdeig og løk i en gryte og tilsett taco krydderet. La det frese i ett halvt minutt. Tilsett kjøttkraft, hakkede tomater og mais. Smak til med honning og sitron.

Hvis du ønsker en litt tykkere konsistens på suppa kan du blande 2 ss maisenna mel med 1/2 dl vann i en beholder. Rist til det har blandet seg god, hell i den kokende suppen til oppnådd konsistens.

Tilbehør;

Revet ost

Creme fraiche

Nachos / Tortilla chips

 

Hjemmelaget Taco krydder:

3 ss chillipulver

2 1/2 ts malt chilipepper helst chiliflak (jeg dropper denne da det blir litt for sterkt for ungene)

2 1/2 ts tørket oregano

2 ss malt spisskummen

2 ss paprikapulver

2 1/2 ts hvitløkspulver

1 ss salt

2 ts sort pepper

1/4 ts malt anis

Bland alt i en luft tett beholder med lokk.

Bon apetit!

 

Vibece:-)

Oppskrift på Fiskesuppe med en dash honning og en skvis sitron!

Ingredienser (4 porsjoner);

1/2 Løk

2 Gulrøtter

1 Fennikel

2 Vårløk

400 g Fisk, bland gjerne rød og hvit fisk

3 ss Smør

1 1/2 liter Fiskekraft / Buljong

2 dl fløte

1 ts Honning

1/2 Sitron

Salt og Pepper

Fremgangsmåte:

Denne suppen blir aller best hvis du koker egen fiskekraft. Rens og finhakk grønnsakene, kok de i fiskekraften til de blir møre. Ta opp grønnsakene.

Fres løk i smør til den er blank. Spe med varm fiskekraft, og tilsett fløten. Kok opp og la suppen trekke under lokk i 10 - 15 minutter.

Tilsett fisk i terninger og de kokte grønnsakene, smak til med honning, saften av en halv sitron, salt og pepper.

Dryss over finhakket vårløk før servering.

Hvis du vil ha en litt tykkere suppe kan du spe med mel jevning før du har i fisken. (Meljevning; ha 1 dl melk og 1 toppet ss mel i en beholder med lokk og risk, hell en tynn stråle i den kokende suppen helt til oppnådd konsistens)

Serveres rykende varm, med godt brød og smør.

Bon appetitt.

Vibece:-)

Nøkkelen til selvtillit?

Kaspers fødsel:

En måned før termin meldte vi oss på ett fødselskurs som ble arrangert av Ullevål Universitets Sykehus. På kurset lærte om hvilke alternativer vi hadde for smertelindring, hvor vi skulle fysisk komme når fødselen var i gang, hvor vi skulle parkere også lærte vi å puste. Puste inn, puste ut, slappe av, la riene bare komme og gå. Som fødende må du stole på kroppen. Kroppen er skapt for å klare en fødsel. Det hjelper å overgi seg til naturen. Jordmor som holder kurset sier; "pust inn og si til deg selv, slapp av i hender og føtter, pust ut og si til deg selv, slapp av i kjeve og bekken."

I fem tiden på ettermiddagen går vannet. Ikke sånn splash utover hele, men det siver sakte. Vi ringer sykehuset. Ettersom vi er førstegangsfødende får vi beskjed om at det vil ta tid. Vent til det er bare noen minutter mellom riene. Ettermiddagen og kvelden blir veldig urolig. Vi måler tiden mellom riene og vi måler hvor lange riene er. Lengden mellom og varighetene på riene varierer veldig. Ved midnatt blir vi usikre og ringer igjen. Vi får lov til å komme inn på sykehuset. Mottagelsen på Ullevål er heller laber og vi føler i grunnen at vi er hysteriske førstegangsfødende. Jeg blir undersøkt og jordmor synes at riene er for uregelmessig. De sender oss hjem igjen. Det føles som jeg har mislykkes. Jeg har mislykkes med å overgi meg. Jeg har, mislykkes med å stole på egen kropp. Jeg føler skuffelse ved å måtte reise hjem igjen. På vei hjem, i bilen, bestemmer jeg meg, jeg overgir meg. Da har jeg ett håp om at dette vil gå mye raskere. I løpet av natten fokuserer jeg på inn og ut pust. Har ett mantra om å slappe av i hender og føtter på inn pust. Slappe av i kjeve og bekken på ut pust. Det fungerer, jeg klarer å la kroppen bare være. På ett punkt ligger jeg i sengen med Mannen sittende bak meg, vi holder hender og jeg følger hans pust. Gjennom de verste riene er det godt å være to som puster. Timene går og morgenen kommer. Halv åtte får jeg press rier. Jeg står midt på gulvet på soverommet og begynner jeg å presse. Mannen ringer til sykehuset. De vil snakke med meg. Jeg tar røret og sier; "jeg tror jeg må få lov til å komme nå." Sykepleier i andre enden sier; " ja nå hører jeg at du må komme, vi skal stå klar." Mannen henter bilen og vi kjører i full fart til Ullevål. Jeg presser hele veien. Fremme går jeg ut av bilen. Mannen skal parkere. Opp med heisen kommer en kraftig press rie og dørene åpner seg i etasjen der jeg skal av. Jeg har ikke sjans til å komme meg ett eneste skritt . Heldigvis hører sykepleier meg. Hun kommer inn i heisen og hjelper. Vi går inn på en fødestue. Mannen har fått parkert og vi er i trygge hender. Kvart på ni er fødselen over og verdens fineste gutt er født"

De siste fire årene har jeg i grunnen følt at kroppen min har sviktet meg totalt. Jeg har lite kontroll på det som skjer i forholdt til smerter og sykdom. Jeg er hele tiden på leting etter noe som kan hjelpe. Jeg har vært gjennom utallige forsøk med medisiner. Jeg har kuttet ut matvarer i kostholdet. Jeg trener kroppen så langt det har går an. Jeg har vært på ukeskurs for mestring av sykdommen. Jeg har gått i terapi. Jeg leser alt av fakta jeg kommer over på nett også er jeg selvfølgelig med i alle grupper som finnes på Facebook. Alle disse tingen har vært med på at jeg har fått en mye bedre forståelse av hvorfor og hvordan kroppen min fungerer. Hva jeg kan gjøre for at jeg skal kunne ha det så bra som mulig. Dette å forske på egen kropp og egen sykdom krever utrolig mye tankevirksomhet. Det krever at jeg orker å lese, orker å skrive, orker å dele med andre og orker å høre andres historie.

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, tror ikke jeg at jeg er unik fordi jeg har min historie å finne ut av. Jeg tror alle har sine greier og sin søken etter å få det bedre i sin situasjon. Ettersom vi har sosialemedier og tilgang til veldig mye informasjon er det lettere å finne svar og løsninger. Det er jo på godt og vondt, men jeg opplever at mange føler det er godt å finne ett svar. Finne andre som har det på samme måte. Finne løsninger som kan fungere for akkurat deg. Når informasjonen er der og svarene finnes blir fokuset ganske intenst til tider.

Det siste året har jeg blitt mer og mer opptatt av dette med Mindfullness. Friheten og pausen det gir å kunne stoppe tankene og ta ett skritt tilbake. Det å kunne la tanker komme og gå. Rett og slett gi hodet noen pusterom. For å klare å stoppe opp, må man finne noe konkret å fokusere på. Med konkret mener jeg noe som du føler på kroppen, enten en bevegelse eller også kanskje en lyd. Det må være noe som er der hele tiden. Noe som tar fokus fra tankekjøret og gir en ro som gjør det mulig å slappe av. Jeg har lest at de fleste som introduseres for Mindfullness, begynner med å fokusere på pusten. Pusten er ikke tankestyrt, du puster inn og du puster ut, uten å tenke på det. Til å begynne med fokuserte jeg bare på å registrere min inn og ut pust. Etter noen ganger oppdaget jeg at når jeg gjøre det, klarer jeg ikke å tenke, hjernen kobler ut. Fokuset skifter fra tanker til å registrere pusten. Det var bare noen få øyeblikk til å begynne med, før tankene var i gang igjen. Etter litt øvelse ble øyeblikkene lenger. Når jeg så klarte å følge pusten helt fra jeg startet å trekke inn, til pusten var helt ute, da merket jeg forandring i kroppen. Jeg fikk slappet av, sånn på ordentlig. Kunsten er å  bare registrere tankene som kommer for så å la de passere uten å gjøre noe med de.

For noen måneder siden kom jeg på fødselen til Kasper. Jeg kom på hvordan jeg ga meg over til hva kroppen måtte gjøre for å kunne føde ett barn. Etter måneder hvor jeg har praktiserte Mindfullness begynte jeg å gjøre det på den måten jordmor hadde lært meg for ti år siden. Pust inn og slapp av i hender og føtter. Pust ut og slapp av i kjeve og bekken. Pust inn og slapp av i hender og føtter. Pust ut og slapp av i kjeve og bekken. Denne øvelsen gir en helt annen ro. Ved å fokusere på pust og konkrete deler av kroppen har jeg funnet en måte å til tider takle smertene og andre følelser i kroppen på. Det er en stor oppdagelse for meg.

Jeg tror at tankene styrer mye av hvordan vi opplever at vi føler. Hvis jeg begynner fokusere på at jeg har vondt i ett kne, kjenner jeg i grunnen til slutt at jeg har vondt i det kneet. Eller hvis jeg kjenner at jeg har vondt, men rett og slett synes det er for skremmende, ignorerer jeg smerten og til slutt blir situasjonen mer alvorlig enn hvis jeg hadde tatt signalene fra kroppen med en gang. Ved å stoppe tankene å la kroppen gi signaler til hjernen i stede for motsatt får jeg vite hvordan det faktisk er. Dette gjelder ikke bare smerte men det gjelder alle følelser i kroppen. Det fantastiske med å stoppe tankene er at jeg kan føle meg glad og lykkelig sånn helt på ordentlig. I tillegg er det så  mye lettere å akseptere forandringer når jeg føler det konkret i kroppen. Tankene varierer jo fra time til time, minutt til minutt og sekund til sekund. Det gjør at jeg mange ganger blir usikker på hvordan jeg egentlig føler. Men den ekte følelsen i kroppen, hvis jeg klarer å fange den, så er den konstant og til å stole på. Det gjør at jeg kan stole mer på meg selv.

Det å føle at kroppen svikter og jeg har mistet kontroll gjør noe med selvtilliten. Det gjør noe med hvordan jeg ser på meg selv i forhold til alle deler av livet, jobb, venner, familie, kjæreste og barn. Når jeg nå har øyeblikk hvor jeg aksepterer hvordan jeg faktisk føler, så gir det meg bedre selvtilliten. Det er akkurat som den natten før fødsel, jeg stolte på smertene, jeg stolte på at kroppen ville fikse det, fordi jeg følte og ikke tenkte. Jeg bare gjorde det samme om og om igjen.

Selvtillit = Gjøre

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

Fenomenale kvinner!

Maleri: Gunn Karin Anker Thomassen

Pretty women wonder where my secret lies.
I'm not cute or built to suit a fashion model's size
But when I start to tell them,
They think I'm telling lies.
I say,
It's in the reach of my arms
The span of my hips,
The stride of my step,
The curl of my lips.
I'm a woman
Phenomenally.
Phenomenal woman,
That`s me. (Maya Angeloe)

Tipp oldemor Alis historie;

Min Bestemor forteller at min Tippoldemor Alis måtte spise barkebrød da hun vokste opp. Men ellers skal hun ha kommet fra en pen gård. TippOldefar utdannet seg som smed og bygde huset Smedby på Stange. TippOldefar lagde alt mulig fra kaffekvern til strykejern. Han skal også  ha laget en del for jernbanen. Han var i følge Bestemor med på den første togturen mellom Eidsvoll og Hamar.

Tippoldemor og Tippoldefar fikk 12 barn. Det levde bare opp 4 piker (Helene, Regine, Olga og Nora Johanne / Oldemor) og to gutter (Ole og Anders). TippOldefar ble bare 48 år gammel. Han døde av magesår. TippOldemor gikk da gravid med den yngste datteren Olga. Etter TippOldefar sin død ble Alis og barna boende en del år i huset på Stange. Når de eldste pikene var gamle nok dro de ut for å jobbe i Onkel Hverven sin ny oppstartede kolonialbutikk på Grunerløkka i Oslo. Dit kom først de to eldste Helene og Regine.

Søstrene måtte jobbe for å hjelpe med økonomien til familien på Stange. Etter noen år overtok de driften slik at Olga og TippOldemor kunne komme etter inn til byen. Olga begynte på middelskolen og siden på lærerskolen på Hamar. Søstrene Helene og Regine kostet alt sammen.

Oldemor Nora Johanne sin historie;

Oldemor og Oldefar giftet seg når de var 21 og 28 år gamle. De fikk 9 barn. Den første tiden bodde de i en leilighet på Hamar, før de overtok gården på Hjelkerud. Gården var i følge min Bestemor ett vakkert sted hvor de fisket ørret og badet. Da de overtok gården var ikke Oldemor vant til gårdsarbeid. Hun fikk hjelp av slektninger den første tiden, men siden måtte hun klare seg alene med gårdsarbeid og barna. Det var som regel 7-8 kuer, 1kalv, 1 gris, høns, bier og Blakken. Hesten som ingen glemmer.

Bestemor forteller i sine memoarer; " I min villeste fantasi får jeg ikke dette til å gå opp. Hun melket, foret, bakte brød , laget mat og stelte i stand til høytider. Om sommeren var hun med på jordet. Det var Mor som ordnet med grønsakene, hagen var også hennes jobb."

Bestemor Karen Helene forteller (1974);

"På den lille gården Hjelkerud, bodde vi 9 stykker før Far bygget på huset. Fra jeg var ganske liten husker jeg ikke så meget. Det eneste var at jeg til stadighet falt ut av sengen og mor fortalte at hun hadde veldig mye bry med meg. Min bror Konrad og jeg hang mye sammen. En gang klatret vi opp på ett loft i skuret. Naturligvis rev jeg i stykker kjolen. Men det var Konrad som fikk juling"

"Så kom dagen som satte seg fast i erindringen. Pinsen da jeg fylte syv og ett halvt år. Den dagen fikk jeg ny kjole og nytt undertøy for nu skulle jeg reise til tante Helene. Da Mor leide meg nedover veie fra gården står for meg den dag i dag. Fra den dagen begynte min virkelige skjebne. Det var under første verdenskrigen våren 1917." 

Disse historiene om mine kvinnelige forfedre og mange andre historier om slekten, har jeg funnet i nedskrevne memoarer etter Bestemor. Året før jeg ble født begynte hun å skrive ned sin livshistorie. Hun skrev for hånd på ark gjennom en tiårs periode. I 1985 dør Bestefar Oscar og det siste Karen Helene skriver er at "nå har Oscar forlatt meg, derfor orker jeg ikke skrive mere". Bestemor dør akkurat på dagen 8 år etter Bestefar. 

Alt hun skriver på de håndskrevne arkene, er hele grunnen til at jeg har fått ett sterkt ønske om å skrive. Jeg er evig takknemlig for at Bestemor tenkte på å gi oss denne arven. Det som er så flott er at når jeg leser, hører jeg stemmen gjennom ordene. Hennes språk er i ordvalg og måten hun har satt sammen setningene. Hun skriver om hvordan hun følte og tenkte. Hvordan andre fikk henne til å føle å tenke. Hvordan hun oppfattet andre mennesker. Fantastisk fint å lese. Det er så fint å lese for jeg kjenner meg igjen i hennes tolkninger og hennes følelser. Det gjør at jeg har kommet så mye nærmere alle mine forkvinner. På den måten er  jeg mye tryggere på hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Disse kvinnene var jo bare helt utrolige. De hadde ett pågangsmot og en overlevelses evne som var helt fantastisk. Jeg sa til Mamma her om dagen at fy søren for noen gener vi har med oss. 

Jeg kjenner styrke i å kjenne min forhistorie. Det gir meg en kraft å vite at kvinner med mine gener har vært sterke kvinner. Dette er en kraft og styrke som jeg nå bevisst bruker når det røyner på. Jeg er så stolt av hvor jeg kommer fra. Etter å ha blitt bedre kjent med Alis, Helene, Regine, Nora Johanne og Olga, er jeg så stolt av verdier og valg disse kvinnene har gjort. Tenk at de holdt sammen som søstre. De passet på at familien klarte seg økonomisk og de passet på at Olga fikk en utdannelse og en god start på sitt voksne liv. Det var aldri snakk om å gi opp. Se på mulighetene rundt var viktig og gripe de sjansene som dukket opp. Jeg vet hvor krevende det er å drive en butikk. Jeg kan bare ane hvor krevende det er å ha ni barn og drive gårdsdrift samtidig. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være syv år og bli sendt vekk fra familien for å bo hos en tante. Det at disse kvinnene har opplevd dette og at det nå er historier som blir fortalt videre i generasjoner, gjør oss etterkommer så mye sterkere og tryggere. 

Fenomenale kvinner der ute. Tusen takk til alle som har kontaktet meg. Det at jeg forteller min historie gjør at jeg får høre mange andre sin historie. Det er jeg takknemlig for. Dere forteller meg om strev, styrke og mestring. Om skuffelse og om sorg. Om redsel, frykt og glede. Tusen tusen takk for at dere deler. Jeg er nerd når det gjelder historier. Jeg sier, du må skrive det ned, skriv historien din! Det trenger ikke være noe du deler med andre. Men skriv den ned ett sted. Hvis du har lyst til å dele med noen er det fint. Jeg tror vi har mye å lære av vår egen livshistorie og å vite litt om våre forfedre. Samtidig har vi mye å lære av hverandre. Jeg leser veldig gjerne din historie.

Vi lever alle våre liv. Det at du lever akkurat ditt og at du er akkurat den du er, det er det som gjør at du er så fenomenal. 

Vibece :-)

 

 

Takknemlighetsdagen!

Bildet er lånt fra internett.

Min takknemlighetsdag:

"At jeg har så utrolig mange mennesker rundt meg som aldri gir opp. Uansett hvor langdrøyt og uten noen form for mulighet for at situasjonen skal bli så mye bedre. Det er jeg utrolig takknemlig for. Min mann, mine barn, mine foreldre, bror, svigerforeldre og svigersøsken er alle med meg i en eller annen form. I min historie. De støtter og gir meg ikke opp. Det at de aldri gir opp, det er jeg takknemlig for. Vi er en liten familie som gir hverandre tid. Vi er en stor familie som gir hverandre spillerom. Det at vi alle har vår historie har vi respekt for. Jeg føler at min historie er viktig for familiens historie. Jeg skriver ned det jeg tenker. Jeg forteller det jeg tenker. Jeg har gitt inspirasjon til andre i familien til å skrive sin historie. Det er jeg takknemlig for.

I dag har jeg vært på sykehuset. Der møtte jeg andre mennesker som heller ikke har gitt meg opp.

Jeg er så takknemlig for Karl, fysioterapeuten min. Karl hjelper meg med det fysiske. Men det jeg er mest takknemlig for er at Karl snakker med meg. Viktige mennesker i mitt liv har egenskapen å kunne gi av seg selv og dele litt av sin historie. I dag gikk vi gjennom hvordan vi skal forebygge og trene opp kroppen. Jeg forteller om min angst for at kroppen ikke skal bli bedre. Jeg forteller om min angst for at det bare skal dukke opp nye problemer. Karl er trygg og sier at vi skal ta det rolig. Jeg skal bestemme tempoet. Vi skal teste og registrere resultater. Vi skal se fremgang underveis. Det er han helt sikker på. Karl forteller at han har hatt angst. Han har fått hjelp for sin angst. Nå vil han hjelpe meg med min. Jeg føler at han forstår og jeg føler meg trygg.

Jeg er så takknemlig for sykepleier Hanne. Hanne hjelper meg med medisiner. Hun er tydelig og effektiv i opplæring. Vi går gjennom hvordan jeg har hatt det siden sist. Hanne sier at nå skal jeg følges tett opp. Hun begynner så å fortelle meg om bakgrunnen for hvorfor jeg har måtte skifte revmatolog så ofte. Hvorfor det har vært hull i oppfølgingen de siste årene. Hvorfor jeg har måtte vente så mye. Hun forteller om hvor vanskelig det har vært i hennes jobb. At mange leger som av forskjellige årsaker har sluttet. Det gjør utrolig godt å vite at det ikke er min feil og at jeg har vært for vanskelig. Det er ett ledelses problem. Dette er viktig informasjon for meg som pasient. Jeg sier til Hanne at jeg blir så lei av å fortelle min historie om igjen hver gang. Hun forstår. Jeg sier at jeg har jo en ganske så lang historie med mye som har skjedd. Hanne svarer, det har vi alle. Den lille setningen er jeg takknemlig for. Den gjør at jeg ikke føler meg så håpløs. Den gir en bekreftelse på at vi alle har vår historie.

Selv sykepleier Hanne og fysioterapeut Karl har sin lange historie. I dag fikk jeg lov til å høre litt om deres liv. Det er jeg takknemlig for. Uansett hvilken situasjon jeg er oppi, er det alltid mer trygt når andre mennesker rundt deler. Det gir signaler om at de ikke gir meg opp, de er med meg videre og vi blir en del av hverandre sin historie."

Det er jo noe dritt, faktisk skikkelig dritt at jeg har havnet med begge beina oppi alt dette. Men så leste jeg her om dagen at dersom fokuset skiftes til hva du er takknemlig for, klarer faktisk ikke hjernen å tenke på alt som er dritt. Ettersom det er "Thanksgiving" i dag bestemte jeg meg for å fokusere på akkurat det. Det jeg kan si er at i dag funket det. Det funket å gå inn i en for meg vanskelig situasjon som jeg gruet meg til, å se etter takknemlighet. Når takknemlighet ble fokus forsvant bitterhet og frykt. Skulle nesten vært takknemlighetsdag hver dag.

Vibece :-)

 

 

 

Livet er det fineste

 

#sjekkdeg

Min historie;

Høsten 1997 reiste jeg noe motvillig med fly til det som skulle bli en fem år lang studietid ved Høyskolen i Finnmark i Alta. Mamma kjøpte fly billetten med beskjeden "dersom du ikke trives, kommer du bare hjem igjen". Jeg trivdes fra første dag.

De første månedene var utrolig spennende. Jeg leide hybel i en ombygget garasje. Jeg møtte nye venner og skolen var fantastisk. I tillegg til skolen begynte jeg å trene. Året før hadde jeg trent aerobics flere ganger i uken, så jeg var i ganske god form helt fra starten av semesteret. Vi trente i gymsalen på skolen. Den var kjempestor og de første ukene var vi mange. Noe som dabbet av etter hvert som ukene gikk. Men jeg var standhaftig, jeg var i form og følte at det gikk lett. Mot juletider ble jeg mer og mer sliten i løpet av en trenings økt. Jeg la i grunnen ikke så mye i det, for det var ganske vanlig å føle seg sliten og trøtt når mørketiden i Nord Norge var på sitt verste.

På nyåret flyttet jeg på ny hybel, litt nærmere sentrum ved siden av en venninne og hennes kjæreste. Vi hadde det så fint, vi bodde vegg i vegg og delte kjøkken og bad, helt perfekt. Kjøkkenet var så dårlig isolert at vinduet frosset igjen, men vi brydde oss ikke så mye om det. Badet så ikke ut som det var rent, selv om vi skurte og vasket så godt vi kunne, men vi brydde oss egentlig ikke så mye om det heller.

Noen uker før påske fikk jeg gradvis problemer med å ligge på magen og gjøre øvelser på trening. Var akkurat som noe gjorde motstand og laget trykk inni magen. Jeg tenkte at det var  da merkelig at magen min vokste selv om jeg hadde tatt av meg åtte kilo siden jul. Når jeg kom tilbake fra påskeferie, var jeg såpass bekymret at jeg tok turen til legevakten og sa at jeg synes magen min er veldig rar. Legen tok seg god tid og kjente på den og sa til slutt at det mest sannsynlig var luft og at jeg måtte bare ta kontakt igjen dersom symptomene skulle bli verre.

Jeg måtte slutte å trene for jeg orket det rett og slett ikke. Alt jeg gjorde var tungt. All bevegelse var slitsom. Til og med den korte veien jeg nå hadde ned til skolen var slitsom. I løpet av april tenkte jeg at det er sikkert sånn at jeg ikke er vant til at det er så lyst hele tiden, det er derfor jeg er så slapp og sliten.

Den 21 Mai 1998 ble jeg akutt innlagt på sykehuset i Hammerfest. Jeg våknet med store magesmerter den dagen. Det var umulig å stå oppreist. Jeg banket på døren til venninnen min og spurte om ikke hun ville følge meg ned til legevakten. Akkurat da visste jeg at noe ikke var helt som det skulle. Når jeg kom inn på legevakten ble jeg undersøkt av samme lege som sist. Han sa at siden jeg hadde så mye smerter var han vel nødt til å sende meg til sykehuset i Hammerfest med ambulanse. Ettersom Alta og Hammerfest ligger ganske langt fra hverandre, er det ikke sånn at man sender ambulanse med bare en pasient i, nei man venter på flere slik at turen blir utnyttet maksimalt. Flaks for meg, kom det inn en med infarkt ett par timer etter meg. Turen over Sennalandet husker jeg ikke så mye av. Det jeg husker er medfølelse med mannen i sete ved siden av meg som hadde hjerteinfarkt. Jeg så for meg at han måtte være livredd. Jeg hadde ingen tanker om hva som kunne feile meg selv, litt typisk meg.

Når vi kom frem til sykehuset ble alle sanser skjerpet. Jeg ble kjørt inn på akutten og der var det mange mennesker. Det å skulle forflytte seg fra sengen i ambulansen til sykehussengen,  jeg skjønte plutselig alvoret. Den smerten, den måten kroppen reagerte på uten at jeg var i stand til å kontrollere det, utrolig skremmende. I ettertid har jeg tenkt at jeg var i sjokk, jeg husker hvor sint jeg ble fordi de spurte spørsmål flere ganger, hvor inkompetente jeg synes de var fordi de ikke kunne fortelle meg hva det var med en gang. Jeg ble spurt alt for mange ganger om jeg var sikker på at jeg ikke var gravid, hvor jeg svarte, det er helt umulig at jeg er gravid. Jeg følte at det i grunnen ikke var noe de hadde så mye med.

Når smerter og situasjonen hadde roet seg ankom min reddende engel. Jeg aner den dag i dag ikke hva hun heter, men hun var finsk, snakket svensk, og var egentlig på vei hjem for å reise på ferie sammen med familien. Hun trillet meg inn på ett rom med ultralyd. Det var jeg, den finske legen og en sykepleier i rommet. Det var så godt å komme inn i stillhet. Hun forklarte meg nøye hva som skulle skje. Jeg var 23 år og hadde aldri vært til ultralyd før. Når bildet kom opp på skjermen, sjokk.... Hele buken var fylt med store og små bobler.

På sengen min ble det festet en lapp hvor det sto "haste". Jeg ble trillet opp på rommet. Anestesilegen kom. Han forklarte om risiko og hva jeg kunne forvente meg når jeg våknet fra narkosen. Jeg ble hysterisk. Han roet meg ned, var akkurat passe medfølende, men mest realistisk og konkret. Det trengte jeg. Inne på operasjonsstuen forklarte legen igjen hva som skulle skje, jeg fikk beskjed om at dersom boblene hadde gjort skader måtte de fjerne det som var ødelagt. I klartekst, muligheten for å få barn blir borte. Det siste anestesilegen sa til meg var, "vi skal ta godt vare på deg Vibece". Det er en viktig setning for en som legge seg i hendene på andre mennesker!

Svevende i sengen våknet jeg på overvåkningen. Jeg ble så trillet ned på rommet hvor legen informerte om hva de hadde fjernet og hvordan operasjonen var gått. De hadde tatt ut 9 kilo bobler fra min mage. Det er ikke til å fatte, jeg kommer aldri til å forstå hvor mye det egentlig er. De hadde fjernet den ene eggstokken. Den andre hadde vært i klem, det var den som hadde forårsaket det meste av smerter. Men jeg hadde fortsatt en eggstokk og komplett livmor  intakt.

Etter en uke fikk jeg reise hjem. Etter tre uker fikk jeg resultat av de prøvene som ble tatt av boblene. Noen av boblene var såkalte borderline, det vil si at det er spor av kreft, men mest godartede celler.

Jeg måtte til kontroll hver 3 mnd i tre år. Jeg har gått til kontroll hvert halvår i fem år. Etter det har jeg kontrollert meg 1 gang i året.

Når jeg var til årlig kontroll i dag og celleprøve på Sørlandet Sykehus, lå dette kortet med Thea Steen sine ord på, i luka. Når jeg så kortet tenkte jeg, det kunne ha vært meg. Jeg kunne ha vært den som ikke fikk oppleve alt siden 1998. Det er nesten 20 år. Det er møte med mannen i mitt liv. Det er bryllup. Det er to fantastisk barn. Det er alle de små hverdagslige, fantastisk hverdagslige opplevelsene i 20 år.

Det gikk bra med meg, men jeg begynte ikke å sjekke meg før jeg var 23 år. Det kunne gått annerledes. Fra jeg merket første symptomer, til jeg var midt i mitt livs katastrofe, gikk det bare noen måneder. Kroppen er helt utrolig, den fornyer seg og det skjer noe hele tide, derfor er det viktig med jevnlig sjekk.

Åh jeg håper du som leser dette tenker, jeg bestiller time til sjekk!

#sjekkdeg

Vibece:-)

 

 

 

 

Snart er sommerferien over!

Om to dager er sommerferien slutt for i år, både guttene og jeg ser frem til at skolen starter igjen nå. Det å ha fri sammen med guttene i to måneder er både koselig og til tider ganske slitsomt. Ettersom jeg ikke har vært på jobb i sommer, har vi fått masse tid sammen. Vi har vært å badet, reist på tur til Spania, hatt noen uker i leiligheten i byen, vært sammen med venner, lest bøker og syklet masse. Så oppsummert så har sommeren vært akkurat passe lang og akkurat passe morsom og innholdsrik.

Nå som skolen snart er i gang er det forberedelser til skolestart som gjelder. Jeg har vært å kjøpt inn nytt tøy og guttene var hos frisøren i går. Det som står igjen i forhold til skolestart, er å få alt de trenger å ha i sekken. Ettersom de begynte på ny skole i vår, er det mange ting vi ikke helt har oversikt over at de må ha før skolestart, derfor har jeg ventet til siste liten før jeg kjøper inn.

Mitt store prosjekt de siste ukene har vært å få ett bedre system på klær og utstyr. Tidligere har jeg hatt bunker og hauger med klær som har ligget, ikke fordi jeg ikke har orket eller giddet, men fordi jeg ikke har hatt ett system som gjør at jeg hele tiden vet hvor jeg skal gjøre av klærne når de er vasket og brettet. Så nå har jeg endelig funnet mitt system, og det funker så bra!

Det jeg har gjort er å flytte alt av "basis" tøy ned på vaskerommet. Alle truser, t-skjorter, bukser, gensere, gym-tøy og regntøy er nå plassert i kurver i ett system. Når jeg endelig hadde fått systemet på plass så jeg hvor utrolig lettvint det vil bli for meg å slippe alle turene opp trappen med tøy hver eneste dag! Nå vet alle hvor tøyet sitt er, det er ikke sånn lenger at jeg må finne alt til alle. Kurvene er sortert sånn at det samme tøyet havner i samme kurven etter vask og dermed er det utrolig enkelt for å finne. I selve kurvene bretter jeg tøyet sånn at det kan stå etter hverandre i stede for å ligge oppå hverandre. Det gjør at vi ser alt som er i kurven og valg av klær blir mye lettere.

I tillegg har jeg tre forskjellige skittentøyskurver. Jeg har tre forskjellige kategorier, 60 grader, 40 grader og tøy som ikke kan i noen av disse to kategoriene. Ettersom systemet er enkelt, klarer guttene å grovsortere klærne før jeg sorterer etter farge osv når tøyet skal inn i vaskemaskinen.

De klærne som er brukt en gang og som egentlig ikke trenger å vaskes legger vi i en kurv på benken. På den måten slipper vi å vaske klærne bare fordi vi egentlig ikke helt vet hvor vi skal gjøre av det.

Aaaaah system altså, det kan faktisk gjøre meg lykkelig! Jeg er enda ikke ferdig med klærne, det står igjen å få ett bedre system på det klærne vi ikke bruker så ofte. Dresser, bunader, kjoler, skjorter osv... Det er neste prosjekt. Vi har kjøpt inn ett nytt skap fra IKEA og nå skal det fylles opp på best mulig måte. Jeg skal prøve å finne det systemet som fungerer best! Jeg vil oppdatere i bloggen når jeg har fått dette på plass.

Vibece:-)

 

Sommerfugler i magen!



I dag blir en spennende dag, åh som jeg gleder meg, skikkelig sommerfugler i magen og det må jeg si er utrolig lenge siden jeg har kjent på. I dag skal jeg til frisøren å klippe håret kort. Dette er noe jeg har tenkt på utrolig lenge. Jeg har til og med vært hos frisøren ved flere anledninger men feiget ut i siste øyeblikk. Men i dag skal det skje, og nå er jeg så klar som jeg kan bli.

Det at jeg har satt meg ett  mål og klarer å gjennomføre det er noe jeg synes er viktig for å kunne vinne tilbake tilliten til meg selv. Når jeg har gått gjennom disse årene med mye avbrudd både i forhold til jobb og planlagte aktiviteter hjemme så gir det en slags følelse av å ikke strekke til. Det er utrolig vanskelig å sette begrensinger for meg selv når jeg er vant til at jeg er sta og har tidligere hatt en måte å få gjennomført det jeg har satt meg som mål. For meg er det viktig å kunne vite at de målene jeg setter meg er gjennomførbare.

Etter flere år meg prøving og feiling har jeg nå bestemt meg for at jeg trenger tid på å kunne finne hva som er mine grenser med de begrensningen som er ett faktum at ikke vil forsvinne sånn helt med det første. Så på Onsdag var jeg på jobben og snakket med min leder om jeg kan ta ett års permisjon uten lønn. Jeg trenger så lang tid på å finne hva som funker for meg. Jeg trenger så lang tid for å kunne komme inn i en hverdag som kan fungere for meg og familien. Jeg trenger så lang tid på å finne ut hva min arbeidsevne er og hvor mye jeg kan gjøre i tillegg til det jeg selv trenger og det familien trenger. For jeg har ett stort ønske om å være i arbeid, men helse og familie først!

Jeg har en forståelsesfull arbeidsgiver Magne Gitmark & Co. Jeg hadde en så fin samtale med daglig leder, hvor vi ble enige om hvordan dette skal fungere. Jeg er så utrolig heldig! Det at arbeidsgiver forstår, fastlegen er med på å hjelpe og NAV vil hjelpe med å finne en god løsning, gjør at jeg kan forhåpentligvis finne å en måte å leve best mulig og mest mulig på fremover!

Så i dag skal jeg gjøre flere nye ting. Jeg har allerede fortalt at jeg skal klippe meg. I kveld har jeg invitert 8 damer på fotspa kveld hjemme hos meg. Det gleder jeg meg veldig til. Som jeg skrev i en av de første blogginnleggene så har jeg veldig lyst til å kvalifisere meg som forhandler hos Forever Living. Jeg kommer til å skrive mer om grunnene til det i ett senere blogginnlegg men for å klare å kvalifisere meg har jeg nå invitert til en koselig kveld med gode venninner! Vi skal bade og pleie føtter, skravle og spise ost og kjeks. Vi skal prøve produkter og snakke litt om hva Forever Living er for noe. Ettersom jeg ikke er kvalifisert forhandler enda, kommer Anne Maren og hjelper meg med denne kvelden. Det er så hyggelig! Ikke bare fordi hun hjelper meg men fordi Anne Maren er en utrolig fin person å være sammen med. Vi har planer om å samarbeide også fremover så denne kvelden blir på en måte startskuddet for vårt samarbeid.

Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg har sommerfugler i magen i dag. Det er jeg så glad for at jeg kan føle på. Det å kunne kjenne at det er noe jeg gleder meg til og noe som jeg ser frem til å gjennomføre. Noe av det første som forsvinner når jeg ikke føler jeg strekker til er gleden. Jeg finner ikke igjen gleden i det jeg holder på med. Så når jeg nå kjenner på at jeg gleder meg skikkelig, altså sånn sommerfugler i magen gleder meg så er det ganske så deilig.

"So wish me Luck", tenker at jeg vil legge ut ett før og etter bilde enten i morgen tidlig eller i kveld. Det kommer an på hvor sliten jeg er etter en begivenhetsrik dag! Uansett så kommer jeg til å skrive i morgen, da skal jeg fortelle alt som har skjedd i dag og hvordan kvelden med damene ble.

Vibece:-)

Luftig svev!



I dag har Mannen begynt å sett opp trampoline! Vi skal ha sikkerhetsnett på altså, men det rakk han ikke i dag. Vet ikke om det kommer frem på bildet men det blir ett ganske så luftig svev når det hoppes. Ettersom vi bor på toppen av ett fjell, som mine gutter pleier å si, så blir det en ekstra høyde opplevelse å hoppe. Nå er det ingen som har fått testet det enda ettersom nettet ikke er på. Foreløpig er trampolinen ikke lov å hoppe på!


Skjønner ikke hvorfor bildene kommer på skeiva, men dere får snu på hodet, skal prøve å få fikset dette til i morgen!

Jeg tok bildet på morgenturen min rundt Kilen i dag. Det var så fint vær at jeg bare måtte forevige det. Det er en god vane at jeg kommer meg ut og går hver morgen. Det som får meg ut å gå akkurat nå er at jeg fikk en sånn klokke til bursdagen min, sånn klokke som sier hvor mange skritt du har gått i løpet av dagen. Nå er det fjerde dagen hvor jeg klarer målet på over 10 000 skritt og det gir motivasjon. Jeg har så utrolig godt av å få rørt på meg, det hjelper både for hodet og kroppen. Men jeg må erfare at jeg kan fortsette selv om det er noen røtter og steiner i veien. I dag gikk jeg på trynet så lang jeg var. Det var sånn i sakte film du vet, sånn at jeg rakk å tenke at nå tryner jeg og det kommer til å gjøre vondt!  Vondt gjorde det, men jeg brakk ingenting og kunne gå videre uten problem.

Når jeg var sånn i begynnelsen av tjue årene, datt jeg ned fra en sko og brakk venstre leggen rett av. Foten sto i en helt unaturlig vinkel etter fallet. Jeg var på vei hjem fra skolen, med sekken full av bøker, brus og mat. Sekken var kjempe tung. Skoene var sånn Buffalo sko som var så moderne, sålen var kjempehøy og jeg tror jeg hadde limt de en gang fordi sålen hadde løsnet. De var jo livsfarlige. Etter det kan jeg vel innrømme at jeg er blitt skikkelig redd for å falle! Det jeg husker best fra rett etter at jeg hadde falt, var at jeg snakket kav nordnorsk til han som kom for å hjelpe meg. Jeg bodde i Alta på tredje året så overlevelses instinktet slo inn med en helt ny dialekt faktisk! Har tenkt på det senere at jeg tror det var at jeg bare måtte bli forstått..


Buffalo sko, Bildet er lånt fra Google

Denne bloggen ble til fordi jeg har hatt ett ønske om å skrive. Jeg har lyst til å formidle det jeg tenker på og det jeg gjør, egentlig mest for min egen del men også sånn at andre kanskje kan dra nytte av noen av de erfaringene jeg gjør  meg.

For fire år siden fikk jeg sterke smerter i brystet opp mot kravebenet. Jeg gikk til legen og fikk konstatert at jeg hadde en betennelse i kravebeinet som måtte behandles. I tillegg til betennelsen hadde jeg vært hos legen noen måneder tidligere for å få sjekket ut noen små blemmer på den høyre foten. Legen trodde det var psoriasis og henviste meg derfor til en hudlege. Hudlegen visste med en gang hva dette var, jeg har psoriasis, men en variant som heter PPP. I mine papirer sto det at jeg hadde vondt i ledd og heldigvis fanget hudlegen dette opp og så at det kunne være en sammenheng. Jeg ble så henvist videre til en Revmatolog. Ut fra noe som heter scintograf eller noe i den duren, som er en scanning av hele kroppen, fant de betennelser forskjellige steder i kroppen. Derfor har jeg fått diagnosen psoriasisartritt som er en revmatisk sykdom, en autoimmun sykdom.

En autoimmun sykdom er at immunforsvaret er ute av balanse. Det vil si at immunforsvaret jobber på høygir fordi det er ubalanse i kroppen, fysisk så vil de si at cellene i kroppen angriper sånn at det oppstår betennelse. Behandlingen for denne typen sykdom er som regel immun dempende medikamenter som gjør at immunforsvaret ikke blir overbelastet.

Nå har det seg sånn at jeg ikke bare har psoriasis artritt men jeg har også en litt for dårlig lever. Noe som rett og slett er noe dritt når jeg er avhengig av å ta medisiner. Leveren er jo på en måte filteret i kroppen. Sånn som jeg har forstått det så klarer ikke leveren min å filtrere godt nok og da kan medisiner gjøre mer skade enn helbred for å si det sånn.

Derfor er det prøve og feile metoden som har vært gjeldende de siste årene. Jeg har forsøkt flere typer medisiner, noen som har vært veldig bra for demping av symptomer fra psa, men de har da igjen ikke gått gjennom lever kontrollen. Akkurat nå tar jeg en lav dose av noen medisiner og det hjelper litt. Som jeg skrev i går var jeg på sykehuset en tur for å ta blodprøver, men det ble jo litt mislykket. Jeg gruer meg ganske mye til disse blodprøvene, ikke bare for selve prøven men også fordi erfaringen er at når resultatet kommer så må jeg slutte på medisiner og da er jeg liksom tilbake på null igjen.

Så som dere sikkert skjønner så er jeg innenfor NAV systemet. Jeg har jobbet 50% fra jeg ble sykemeldt for fire år siden og har hatt en bra dialog med arbeidsgiver. Jeg tenker at jeg vil bruke denne bloggen også litt til å skrive om hvordan jeg har navigert i systemet. Det har i grunnen vært litt sånn at jeg har funnet ut av ting ved å snakke med folk, lese andre sine kommentarer eller innlegg. Kanskje jeg kan gi  noe tilbake med å skrive om min prosess fremover.

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Det må jeg bare få gjort!


Foto:vibece


I dag morges, før jeg sto opp, tenkte jeg at dette blir en dag hvor jeg skal gjøre ting som jeg bare må få gjort. For noen år siden snakket jeg med en gestalt terapeut som sa at det er lurt å gjøre minst mulig som du må og mest mulig du har lyst til. Derfor har jeg tenkt at jeg gjør det jeg må når jeg får lyst til å gjøre det. Så langt det går an. Noen ting bare må jeg gjøre uten å ha lyst.

Jeg hadde perledilla for noen uker siden. Dette bildet av to halvferdige sommerfugler har ligget på stuebordet siden da. I dag morges fikk jeg endelig perlet den ene sommerfuglen ferdig. Den andre er fortsatt halvferdig. Planen var å gjøre den ferdig nå i kveld, men det gikk i vasken da andre planer kom i veien.

På morgenturen rundt Kilen prøvde jeg å sortere ut hva det er jeg har utsatt og må få gjort. Øverst på den listen var å ta turen inn til sykehuset å få tatt blodprøvene som jeg egentlig skulle ha tatt for en uke siden. Det er en av de tingene jeg må gjøre men som jeg er så utrolig lei av å måtte gjøre. Derfor blir det til at jeg utsetter det. Men i dag skal jeg ta turen.

På vei inn til sykehuset stoppet jeg for å kjøpe litt lunsj. Jeg gruer meg alltid til å skulle ta blodprøve. Det er bare noe med det å måtte sitte der og at noen skal stikke for å tappe ut noe av kroppen. Er rett og slett ubehagelig. Når jeg kom inn på labben forsøkte hun bioingeniøren å stikke fire ganger før hun ga opp. Da var jeg helt svett og det fristet veldig lite å forsøke en femte gang. Så da venter jeg en uke for at det skal gro også tar jeg turen til sykehuset en gang i neste uke.

Når jeg kom hjem fra sykehuset var jeg kjempesliten. Revmatologen forklarte sist gang jeg var der at det følger noe som heter Fatigue med sykdommen. Han forklarte at når immunforsvaret jobber på spreng hele tiden, blir det til slutt en reaksjon som gjør at jeg blir helt utmattet. Når det skjer er det ingenting jeg kan gjøre. Jeg må bare hvile. Jeg må bare sove og jeg må bare ha fred og ro. Jeg sammenligner det med den følelsen jeg hadde når jeg var nygravid med guttene. Da var det også sånn at jeg bare måtte sove.

Så den planen jeg hadde om å få gjort det jeg må få gjort, den gikk i vasken. Jeg ble liggende i to timer å sove.

Guttene kom hjem fra skolen i halv fire tiden. Det var planlagt dugnad på skolen i dag. Guttene var fast bestemt på at vi skulle på dugnad, så da ble det sånn. Ettersom jeg ikke kan løfte noe eller gjøre så mye fysisk ble jeg med på gruppen som klippet materiell til klasserommet. Helt topp! Var i grunnen veldig koselig å sitte og skravle imens vi klippet. Begge guttene hadde en forventning om at det skulle være kake på dugnaden på skolen. Det har vært kake alle de andre gangene men i dag hadde de glemt å be noen om å bake. Det var til stor skuffelse for alle barna og kanskje noen av de voksne også.

Jeg startet dagen i dag med å tenke at jeg skulle gjøre de tingene som jeg bare må få gjort. Det ble ikke helt sånn når jeg ser tilbake på hvordan dagen egentlig ble. Jeg kan verken styre hvor flinke bioingeniøren er til å ta blodprøve eller når Fatigue slår inn!

Det er litt godt nå som jeg begynner å akseptere at sånne dager som i dag vil komme. Ikke alltid så lett å akseptere en ny tilværelse hvor jeg må ta andre hensyn enn jeg gjorde tidligere. Tidligere var jeg en aktiv og ultra sosial person med mange jern i ilden. Jeg merker at jeg savner det. Det å kunne være sånn. Det å kunne orke det jeg vil. Bare fordi det var noe jeg virkelig hadde lyst til. Sånn er det ikke lenger. Det har ikke noen betydning om det er noe lystbetont eller om det er noe kjedelig. Det er rett og slett slutt på kreftene når det er slutt på kreftene. Jeg har brukt lang tid på å skjønne at jeg ikke kan bare ta meg sammen! Jeg har forståelse for at andre ikke skjønner. For jeg har brukt fire år på å skjønne det. Jeg er jo oppi det hver dag, 24 timer i døgnet så at andre ikke forstår skjønner jeg godt!

 


 

Ett bekymringsløst liv!


Bildet er hentet fra Google.

"Det finnes to dager du ikke skal bekymre deg over. Dagen i går og dagen i morgen" sitat Robert Brudette/ Humorist og prest.

I løpet av dagen i dag har jeg tenkt mye på det med å bekymre seg. Det er noe jeg driver med, jeg bekymrer meg for de utroligste ting. Noen dager mer enn andre, men sånn jevnt over bekymrer jeg meg litt hver dag. Jeg bekymrer meg for ting som skal skje og ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Jeg bekymrer meg for det som kan skje med andre rundt meg og jeg bekymrer meg for det som har skjedd med noen rundt meg.

Det er så mye som skjer med mennesker gjennom livet. I dag har vært en sånn dag hvor jeg har snakket med flere venner og familie om bekymringer de har i sine liv. Jeg merker på de rundt meg, og jeg merker på meg selv at det å bekymre seg kan prege en hel tilværelse og en ganske lang periode av livet. Jeg tenker på at jeg og andre svir av ganske mye krefter på å gruble. Finne løsninger, finne verste senario, beste senario og snakke om hva hvis noe skulle skje.

Jeg ser også at ettersom jeg er midt i livet så kretser bekymringene mer og mer rundt barna og nærmeste familie. Jeg bekymrer meg ikke så mye for meg selv lengere, jeg er mer fokusert og konsentrert på hva som kan skje med de rundt. 


Foto:vibece
 

For barn og unge kan det være mange bekymringer som kanskje ikke kommer så tydelig frem."Det er en herlig tid å være ung og ha ett bekymringsløst liv". Men når jeg var ung så synes jeg det var nok av bekymringer. Jeg tror heller ikke at barna rundt  nå har ett helt bekymringsløst liv. Det er så mange valg og så mange forhold som de ikke kontrollerer. Det blir gjort mange valg på barnas vegne som kan føre til at livet ikke alltid føles så bekymringsløst. I tillegg så har vi tilgang til så mye informasjon og alt går så mye fortere nå enn bare for noen år siden. Mine gutter får informasjon via internett og andre kanaler. De får vite ting som jeg og de som er eldre enn meg ikke trengte å forholde seg til før vi var voksne.

Derfor tenker jeg at det er viktig for meg å finne en måte å gi meg selv noen pauser og fri fra tankene som dukker opp hele tiden. Jeg hørte en gang noen si at tankene dine er ikke deg. Du er ikke tankene dine. Det er først når du tar deg tid til å la tankene flyte forbi at du kjenner på hva du virkelig føler. Derfor har jeg begynt å ta noen minutter hver dag hvor jeg ligger rett ut på sofaen og bare konsentrerer meg om å puste inn og ut. Når jeg konsentrerer meg om å følge pusten klarer jeg å stoppe tankene og bare være til stede akkurat her og nå. Det føles faktisk helt magisk! Jeg har lett for å bli alt for sliten inni hodet, jeg har tidligere ikke hatt noen måte å få pause på for tankene også bekymringen kommer hele tiden. Med denne øvelsen kan jeg få pauser. Jeg kan få lange pauser eller jeg kan bare ta en kort pause hvis jeg ikke har tid til mer.


Foto: vibece                                                                                                                                                 

Jeg tror at det er viktig å finne noen teknikker og noen øvelser som gir pauser i livet. Dette må jeg jo lære bort til guttene. Tenk hvilken fordel de har hvis de allerede nå vet hvordan de skal stoppe opp og gi seg selv tid til å puste. Gi seg selv tid til å kjenne ordentlig etter hva det er de egentlig føler her og nå. Jeg tenker på alle valgene. Kanskje det vil være lettere for guttene å vite hva de vil når de kan en teknikk for å få avstand og se situasjonen utenfra. Bildet er av en spinner som er ett hjelpemiddel mot stress. Den fungerer litt på samme måten som å følge pusten inn og ut. Fokuset går bort fra tankene og inn i noe konkret. Det gjør at den som spinner kan ta tilflukt i spinningen og gi hodet en pause. Det er akkurat samme prinsippet som å følge pusten. Fordelen med å lære seg puste øvelser og teknikk er at pusten har du alltid med deg. Uansett hvor du er i verden.

Så i dag har vært en sånn dag hvor jeg har hatt behov for å gi meg selv noen pauser. Jeg er glad for at jeg har gode venner og at jeg har en nærhet til familien som gjør at vi kan dele bekymringer. Få ventilert ut det vi går å tenker på. Jeg ønsker at alle kan finne en måte å både ventilere ut bekymringer men også finne en måte å beskytte seg i forhold alle tankene. Stoppe opp for å kjenne på hva føler jeg egentlig akkurat nå, akkurat her og nå!

Fri som fuglen!


Bildet av Gjøk er hentet fra Google

Første dag i Mai måned er kjent som arbeidernes internasjonale demonstrasjonsdag! Men denne dagen er også Gaukdagen, eller Gaukmesse. Gaukmesse eller Gjøkmesse som vi ville sagt i dag markerer i følge historien begynnelsen på sommeren her i Sør Norge. Det er sagt at været på Gaukdagen sier noe om hvordan sommervær vi kan forvente. Ettersom dagen i dag har vært fylt av strålende sol og blå himmel så velger jeg å gå for den forklaringen.

I følge historie så er det på 1 mai du skal begynne å lytte etter lyden av gjøken, spådommen sier at det vil være avgjørende fra hvilken retning du først hører gjøken. Hører du den fra Nord betyr det sykdom i løpet av året, fra Sør vil du være heldig med det du sår i jorda, fra Vest vil du få viljen din og fra Øst vil du være heldig med ett frieri eller giftemål. Så i dag er det bare å begynne å lytte, jeg heier i grunnen litt på at gjøken høres først fra Vest...


Kake bakt av svigermor


I dag har jeg for det meste sittet ute i sola med selskap av familien. Det har vært en så utrolig fin dag, jeg er til og med blitt litt solbrent i ansiktet. Kaken på bildet viser hvor deilig vær det har vært, kremen ble helt flytende etter en stund i solsteiken. Sånne dager med godt selskap og fint vær er noe jeg vil ta vare på. Det å sitte ned å bare være til stede, skravle om det som faller seg naturlig og spise alt for mye kake er digg en gang i blant! Jeg elsker å høre guttene løpe rundt med hylende latter og med "vårstøvlene" på. Det er minner som vil gjenoppleves mange ganger i årene fremover, akkurat som jeg har minner fra min oppvekst i Bomansvik, på sykkel alle dager i Mai, Politi og røver med alle de tøffe guttene i gata.


Tre fettere som leker på plenen
 

Når jeg sitter i sola og nyter vær og godt selskap er det en virkelighet jeg ikke kan ignorere. Min eldste er ikke alltid med å deler gleden ved å ha masse liv og mange mennesker rundt seg. Han er ikke overbegeistret for ute vær og at flere fettere kommer på besøk på en gang. Det er ikke akkurat en enkel oppgave å skulle legge til rette for at sånne dager blir fine og gode for alle.

Min eldste har det vanskelig når det blir flere barn å forholde seg til. Han sier at "det blir så forvirrende når det er flere enn en annen". Jeg synes det er vanskelig å finne balansen mellom det å ikke gi etter og alltid gjøre det som er mest behagelig, kontra det å skulle stille krav. Jeg har samtaler med eldstemann hvor vi snakker om hva jeg som mamma forventer og han setter ord på hva som er mest vanskelig. I dag snakket vi om hvordan jeg synes det er koselig med besøk og mange mennesker rundt meg, og hvordan han ikke har samme opplevelse. Jeg er så glad for at han er reflektert og klarer å sette ord på hvordan han har det når alt blir mye.

Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, jeg lærer noe nytt om hvordan jeg takler forskjellige situasjoner, jeg lærer noe nytt om hvordan vi mennesker er forskjellige og jeg lærer noe nytt om hva jeg ønsker for meg, ikke bare hva jeg ønsker for alle andre.

Jeg har blitt mer bevisst på hva det vil si å "ta vare på meg selv", Jeg må først lære meg hvordan jeg har det best, før jeg kan ta vare på andre. Det høres enkelt ut, det høres også litt egoistisk ut men det høres mest riktig ut. Hvis jeg kan ta vare på mine behov, vil jeg være i bedre stand til å ta vare på andre og hjelpe de til å ta vare på sine behov. Ikke bare fordi jeg har det best med å få dekket mine behov, men også fordi jeg lærer noe underveis i prosessen med å finne ut hva er mine behov og hvordan skal jeg ta vare på meg selv på best mulig måte. Jeg har funnet ut at hvis jeg lærer meg å leve på denne måten vil jeg kunne overføre erfaringer på en mye bedre måte enn om jeg skal gjette meg frem til hvordan jeg tror at guttene kan lære seg å selv dekke sine egne behov. For det er jo det jeg ønsker aller mest, at de skal bli flinke til å ta vare på seg selv og bli frie og selvstendige unge mennesker. Rett og slett fri som fuglen, stå støtt på egne bein og velg sin egen vei å gå!


oversiktsbilde fra huset og utover dalen



 


 

Fødselsdag!

I dag har jeg bursdag og det er like stas hvert år! Jeg innser at tiden bare flyr og jeg har så mange drømmer og tanker om ting jeg gjerne vil gjøre som blant annet å lage en blogg som jeg og mine kan se tilbake på, rett og slett ta vare på minner og bli litt tvunget til å ta flere bilder. Jeg har vært utrolig dårlig til å ta bilder de siste årene. Det er egentlig litt rart ettersom jeg har med kameraet på mobilen absolutt hele tiden! Så i år er mitt bursdagsforsett å ta mer bilder og å dokumentere mer av min hverdag.

I løpet av det forrige året, altså mitt 41 år så har det skjedd en del endringer i livet mitt. Jeg har gått gjennom mye i forhold til min helse noe som jeg enda ikke er helt i havn med å finne ut av. Jeg har flyttet inn i nytt  hus sammen med mann, barn, to hunder og enn katt. Det har vært ett år hvor mange ting har måtte falle på plass og jeg føler at nå vil jeg gjerne skrive om livet fremover ettersom endringer skjer hele tiden.

Jeg føler meg spent på fremtiden og hva den vil bringe. Det eneste jeg vet nå er hva som har skjedd tidligere ut fra mitt perspektiv her og nå, og hva som skjer akkurat i dette øyeblikket. Jeg merker at jeg har så lett for å bekymre meg og lage meg ett bilde av hvordan livet vil se ut fremover. Så kanskje det vil bli ett annet fokus på det som skjer akkurat nå hvis jeg skriver om det, og dokumenterer øyeblikk med bilder:-) Det er ett fokus jeg trenger. Jeg trenger å være mer til stede her og nå. Jeg trenger å kjenne at det er i dette øyeblikket livet faktisk skjer. Jeg trenger å ha mer fokus på nå, rett og slett.

Jeg nyter dagen i dag med middag på Ninos med gutta, mannen og mine foreldre. Jeg spiste meg altfor mette men det er jo lov når man har bursdag. Ettersom det er ett fantastisk vær i dag mener jeg selv at jeg må har vært utrolig snill det siste året. Lillesand viser seg fra sin beste side og jeg tenker at jeg er så heldige som bor i denne byen.

I skrivende stund, har jeg akkurat kommet hjem fra forhandler treff med Forever Living i Kristiansand. Der møtte jeg Anne Maren som også er forhandler. Vi har kjent hverandre en stund men gjennom en felles venninne. Nå har vi funnet en felles interesse som jeg vil påstå vi er ganske så opptatt av for øyeblikket. Det har vært ett utrolig positivt møte med noe helt nytt for meg, eller egentlig ikke helt nytt ettersom jeg har vært forhandler tidligere for ett annet firma. Men dette er litt andre produkter også er det bygd opp på en annen måte.

Det beste akkurat  nå er at jeg har noe positivt å være med på utenom hus og hjem. I den situasjonen jeg er i hvor jeg ikke kan være på jobb er det fantastisk godt når jeg er med på møter hvor alle er positive, det er fin musikk, gode foredrag med interessante tema, ett utrolig inkluderende miljø og jeg kan velge om jeg vil delta eller ikke. I dag hadde vi tema som har med selve forhandler jobben å gjøre, sist gang var det ett foredrag med tema; vaner og hvordan endre vaner. Som regel er det en eller flere forhandlere som forteller sin historie om hvordan de kom inn i Forever Living. Det liker jeg, å høre andre sin historie og å høre alle de forskjellige historiene, ingen, absolutt ingen kommer med den samme historien. Det er rett og slett det livet handler om, det handler om å leve din historie akkurat så unik som den er.

PS jeg har tatt bilder og skulle legge ved noen av bildene i blogginnlegget men av en eller annen grunn blir de feil vei, så det må jeg finne ut av i morgen. Natti natt:-)


 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » August 2017
Vibece

Vibece

42, Lillesand

Jeg heter Vibece og er midt i livet. Jeg er gift og har to gutter som går på skolen. Jeg har fylt 42 år og da er det litt gjøre opp status tid. Derfor har jeg lyst til å skrive en blogg om min hverdag. Jeg liker å skrive og jeg vil gjerne både dele min hverdag med venner kjente og de som ikke er så kjent. Jeg har tenkt lenge på at jeg vil blogge og skrive så nå gjør jeg det rett og slett bare.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker