hits

Nei det kan jeg faktisk ikke være med på!

Det er ingenting som heter mislykkes eller feil valg. Alle valg vi gjør er nødvendige for å kunne lære og å kunne vite hva vi enten skal gå videre med eller hva vi absolutt ikke har lyst til. Det å tenke på denne måten gir ett annet perspektiv på hvilke valg man har gjort og den retningen valgene i fremtiden vil ta.

Dette året var for meg ett bevisst valg om å fokusere på hva som vil gjøre at jeg kan være tryggere i hvordan min sykdom preger min hverdag og hva jeg kan og ikke kan gjøre. Når jeg først hadde tatt det største valget om å gå inn på sjefen sitt kontor og spørre, er jeg overlykkelig over at han tok meg på alvor og ga meg det jeg spurte om. Det gjorde noe med meg. Det gjorde at jeg bestemte meg for å bruke året så godt jeg bare kan. Det gjorde at jeg fra dag 1 la en plan for hvordan jeg skulle gi meg selv de utfordringene som jeg trenger for å teste hva jeg kan tåle i min hverdag.

I tillegg har jeg tatt ett annet stort valg underveis. Jeg har valgt å være åpen om prosessen og jeg har valgt å skrive meg gjennom året. Når jeg satte meg ned for nesten ett år siden å skrev det første blogginnlegget var det en terskel jeg måtte over. Den følelsen når jeg hadde trykket på knappen for Lager og Publiser var ubehagelig. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Litt overraskende så var det faktisk mer ubehagelig med ingen respons. Det gjorde meg usikker. Det var først når jeg begynte å fortelle om mine opplevelser og mine historier at jeg visste hvorfor jeg måtte fortsett å skrive.

I begynnelsen skrev jeg  historier en gang i uken. Men så følte jeg behov for å fortelle mer om hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg følte behov for å si noe om hva det innebærer å være syk i ett tiltak hvor opplegget ikke er frivillig. Hva det gjør med meg når jeg går inn i situasjonen med en positiv holdning og en tanke om at ingenting er mislykket eller at jeg har tatt ett feil valg. Jeg tenkte at uansett hvordan det ender så skal jeg se tilbake og vite at jeg har gjort mitt aller beste med de forutsetningene jeg har. Jeg bestemte meg tidlig for at de jeg lyttet til var de som var ansvarlig for opplegget. Enten det gjaldt jobbveiledning eller det gjaldt trening.

Når jeg ser tilbake på de åtte ukene så var fire av de med influensa og tre med vondt i ryggen. I den første perioden var det flere rundt meg som ga meg advarsler om at det er farlig å trene når du er syk og at du burde heller hvile enn trene. Dette var selvfølgelig godt ment. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle lytte til og følge det opplegget som var lagt. Det gjorde at jeg bare mistet en trenging på åtte uker. Hadde høy feber den ene dagen, ringte å sa jeg var syk og de var enige i at jeg burde ta det med ro. Når ryggen ble vond gikk jeg på trening med åpne skolisser og fysio terapauten måtte bære sekken min fra bilen og inn. Men jeg gjennomførte det jeg klarte på trening.

Grunnen til at jeg forteller dette er ikke for at alle skal synes at jeg er så innmari flink. For jeg er ikke enig i at man skal trene uansett hvordan kroppen føles. Eller gå på jobb selv om formen er elendig. Jeg har ikke hatt noen målestokk i forhold til når kroppen sier stopp og når jeg egentlig bare synes det ville være behagelig å bare være hjemme på sofaen. Når jeg ble syk endret alle disse parameterne seg. Jeg kjente ikke kroppen igjen. Alt var mye tyngre og hvis jeg skulle følge det jeg hadde gjort før jeg ble syk, ville jeg rett og slett bare bli liggende på sofaen hele tiden.

Helt frem til i fjor var det akkurat det jeg valgte å gjøre. Jeg valgte å bli liggende på sofaen. Jeg lå der faktisk i flere måneder i året. I løpet av sånne perioden kunne jeg se hele serier på Netflix. det kunne være serier med opp til ni sesonger. Det var mitt valg akkurat der og da. Valget ble tatt ut fra at jeg faktisk ikke hadde erfaring nok med å lese kroppen og fordi jeg følte meg elendig. Når dagene, ukene og månedene går uten å føle noe som helst bedring gjør det noe med meg. Jeg var på vei mot å gi opp. Jeg tror til og med jeg ga opp ved flere anledninger. Skuffelsen hver gang jeg hadde vært på sykehuset og hørt de dårlige blodprøve resultatene. Hver gang ultralyden viste hull i bein og MR maskinen oppdaget nye betennelser. Det gjør jo også noe med meg.

Men så har jeg faktisk noen valg. Jeg kan velge å presse meg selv for å teste hvor min grense går med den kroppen jeg har nå. Den kroppen jeg har nå er ikke lik hver eneste dag. Noen dager har jeg det helt dritt og andre dager føler jeg meg faktisk ganske så bra. Når jeg har gode medisiner som funker og som jeg tåler, føler jeg meg nesten som før. Vanskelighetsgraden er å finne ut hva jeg tåler i de forskjellige tilstandene. Det trenger jeg tid på og jeg trenger masse utfordringer som gjør at jeg kan finne den beste formelen.

Så da blir jeg litt lei meg, ikke bare på mine vegne. Men på alle som strever med kronisk sykdom sine vegne. Med fare for å bli hun derre suttrete dama så sier jeg det bare. Det at jeg og andre åpner opp og viser at vi forsøker å opprettholde en fot innenfor i arbeidslivet eller at vi tester ut hvilke treningsmetoder vi kan klare, eller at vi viser hobbyer og interesser som også krever krefter, betyr ikke at vi bare later som om vi er syke. Det er rett og slett for å overleve i det ukjente som er blitt kastet på oss.

Når noen sier til meg at det vil være lurt å ligge lavt og ikke vise så mye aktivitet for da risikerer du å ikke bli trodd. Eller at andre ikke vil forstå. Eller at det er fare for å miste muligheter innenfor NAV systemet, føles det ikke riktig for meg. Også tenker jeg på alle de som faktisk velger å bare bli liggende på sofaen. Ikke fordi de ikke har andre valg men fordi de ikke orker å forholde seg til hva andre måtte mene i tillegg til å takle sykdommen sin.

Nei det kan jeg faktisk ikke være med på!

Jeg slår ett slag for å heie mer på hverandre. Gi andre en støttende kommentar og vær med i prosessen. Jaja så går noen på tryne eller velger noe som ikke akkurat du ville valgt å gjøre. So What! Kanskje det blir lettere for deg å leve ut din drøm hvis du vet at andre vil støtte deg gjennom det som er ubehagelig. For ubehagelig blir det hvis du skal gjøre endringer og komme deg videre. Hvis alle kunne innse at ved å hjelpe andre hjelper du faktisk deg selv. Da er vi kommet veldig langt i prosessen mot endring!

#girikkeopp

Vibece:-)

 

Søt bakst med surdeig oppskrift.

I dag skulle jeg liksom legg ut ett bilde av perfekte kanelsnurrer bakt av min egen surdeigstarter. Men forsøk nummer to ble like mislykket som forsøk nummer en. Så bildet øverst, er boller med gul krem som jeg bakte for snart tre år siden! Nå tenker jeg det var utrolig dumt at jeg ikke blogget den gangen. For helt ærlig så husker jeg ikke hvordan jeg fikk de til. Men jeg bakte de flere ganger så noe riktig gjorde jeg, det var ikke bare flaks.

Mitt motto er jo at jeg gir ikke opp før jeg har prøvd så mye at jeg faktisk kan si at jeg ikke får det til. Derfor blir det mye testing og baking av boller i løpet av vinterferien! Jeg skal prøve å få gjenskapt de gode bollene som mann, barn og jeg synes er mye bedre enn boller bakt på gjær.

Uansett så legger jeg ut oppskriften jeg har testet, kanskje noen av dere vil forsøke å bake og gi meg noen tips??

Oppskrift på søt bakst med surdeigstarter;

Surdeig

  • 250 g hvetemel, helst økologisk
  • 2,5 dl romtemperert vann
  • 2 ss surdeigsstarter

     

    Deig

  • 1 porsjon surdeig
  • 700 g hvetemel, helst økologisk
  • 2,5 dl kald melk
  • 10 g malt kardemomme
  • 150 g meierismør (i små terninger eller skåret tynt med ostehøvel)
  • 150 g sukker, gjerne økologisk rørsukker
  • 1 ts (5 gram) salt

    Fyll

  • 200 g romtemperert meierismør
  • 100 g brunt sukker, gjerne økologisk
  • 100 g sukker, gjerne økologisk
  • 1?2 ts ekte vaniljesukker
  • 3 ss kanel
  • sammenvispet egg til pensling
  • perlesukker til pynt (kan sløyfes)

    Dag 1

    Rør sammen mel, vann og surdeigsstarter i en bolle eller på et sylteglass. Dekk til med plastfilm og sett den ett lunt sted. La den stå i 6-8 timer.

    Bruk (helst) plastbolle til kjøkkenmaskin og elt surdeigen sammen med mel, melk og kardemomme til alt er godt blandet (deigen virker nå litt hard). Tilsett sukker og salt. Ha i smøret litt etter litt mens maskinen går ved middels hastighet. Øk hastigheten når alt smøret er tilsatt og arbeid deigen til den er helt glatt og elastisk, fem til ti minutter. Gjør en liten test med en liten bit av deigen: Rull den til en ball og se om deigen er elastisk ved å dra den fra hverandre. Ryker den med det samme, må du kjøre deigen litt til.

    Dekk bakebollen med plastfilm og et kjøkkenklede, la deigen hvile i cirka én time.

    Rør sammen fyllet mens deigen hviler. Bruk en gaffel eller visp og rør det sammen til en smørbar masse.

    Hell deigen ut på et melet bakebord. Lag en lang tykk pølse og trykk deigen litt utover.

    Kjevle ut et stort rektangel, cirka 40x75 centimeter. Prøv å få den så rett som mulig. Bre fyllet jevnt utover hele leiven. Brett den ene kortsiden inn mot midten og den andre kortsiden over der igjen. Kjevl over litt forsiktig for å rette den ut og samtidig gjøre «pakken» litt tynnere.

    Skjær leiven i 20 like brede remser (start fra den ene åpne enden).

    Hold en remse i den ene hånden og tvinn den et par ganger før du snurrer den to ganger rundt din andre hånds peke- og langfinger. Ta tak i enden på remsen med peke- og langfingeren og «dra» den gjennom slik at begge endene kommer på undersiden av knuten. Legg knutene over på stekebrett dekket med bakepapir.

    Dekk til kanelknutene med plastfilm og kjøkkenklede. La knutene hvile/heve på kjøla i 12-18 timer. Hviletiden vil variere fra gang til gang, følg med på deigen og vær tålmodig.

    Dag 2

    Pensle knutene med sammenvispet egg og dryss over litt perlesukker. Stek knutene midt i ovnen ved 215 grader i 10?15 minutter. Avkjøles på rist.

#girikkeopp

Vibece:-)

 

 

Jeg hater sørlandsvinter!

Forrige uke ble absolutt ikke som planlagt. Jeg hadde store planer om å få trent masse men sånn ble det altså ikke. Heldigvis for det egentlig. For nå, nå kjenner jeg at ryggen faktisk begynner å bli bedre. Det skal sies at den ikke er helt tipp topp tommel opp men den er mye bedre enn for bare en uke siden.

Det som er når jeg har sånn her vondt en eller annen plass, da føles det som om alt jeg skal gjøre er i knehøyde. Uansett om jeg skal hive søppel, plukke opp noe fra gulvet, hente noe i kjøleskapet, sette på vaskemaskinen, finne vaskemidler i skapet, finne gryter i skapet, sette fra meg noe i bilen, sette meg inn i bilen, absolutt alle disse aktivitetene innebærer at jeg må bøye meg og ryggen bare nekter å holde meg oppe i akkurat den stillingen. Det resulterer igjen i ett forsøk på å bøye knærne i stede for ryggen og da vet jo alle at man ikke kommer så langt ned at det blir en naturlig bevegelse.

Så nå når jeg føler meg bedre er det rett og slett bare en lettelse. Vet ikke om det bare er meg men ukesvis med vondt tærer på humøret. Jeg blir så sur når jeg ikke kan gjøre alt det jeg vanligvis får til. Derfor er det med glede jeg kan informere om at jeg nå er sikker på at ryggen er bedre, ihvertefall nesten sikker.Tror familien også er glade for akkurat det.

Så note to my self; det hjelper faktisk å hvile.

Vi nordmenn er veldig glade i å snakke om været så her kommer mitt bidra i den sammenhengen. Jeg rett og slett hater sørlandsvinter. Det er egentlig bare trøbbel og utrolig tungvint. Den snøen som kommer ned kan ikke brukes til noe som helst. Denne uken har det kommet massevis av sørlandssnø og vi har måtte gå i slapps og kjøre i enda mer slapps. Åh jeg rett og slett hater det!

Litt deprimerende å vite at vi bare er i begynnelsen av Februar. Februar og Mars er desidert de verste månedene når det gjelder snø. Som regel snør det to dager i strekk også får vi en dag med aking og ski før mildvær og regn. For dere som har vært hjemme hos oss eller som følger meg på instagram, så vet dere at vi har en litt utfordrende bakke opp til huset. Har bil med firehjulstrekk så opp er ikke noe problem, firehjulstrekk hjelper ingenting nedover. Noen ganger føles det som jeg bare må hive meg utfor og håpe på det beste. Jeg gleder meg til vår. 

I går var jeg på seminar med Forever Living, det er alltid en fin opplevelse. Jeg er så glad for at jeg har fått muligheten til å være med på dette. Ikke bare fordi det er noe jeg synes er gøy og fordi jeg elsker produktene, men mest fordi jeg treffer så utrolig mange fine mennesker. Her treffer jeg mennesker som vil andre vel. De har ett ønske om at vi skal ha det fint sammen og at vi skal heie hverandre frem. Det setter jeg så utrolig pris på.

På seminaret fikk vi en presentasjon av selve bedriften sånn som alltid. Det kom en fin fyr fra Stavanger som fortalte sin utrolige historie og han ga oss en inspirerende forelesning. Det slo meg der og da at dette vi får lov til å oppleve innenfor konseptet vil andre måtte betale for å kunne få lov til å være med på. Vi er så heldige å ha ressurs sterke og inspirerende mennesker i vår egen organisasjon. Ikke bare finnes de der men de er villige til å gi oss kompetanse og veiledning ut fra at de ønsker at vi skal få til vår hverdag og komme oss videre i vårt liv. Det treffer meg så utrolig bra. Hver gang jeg går fra ett seminar har jeg en god følelse. Mange ganger tenker jeg at dette burde alle få lov til å være med på, særlig i perioder hvor livet butter imot eller har kjørt seg inn i ett mønster. Bevisstgjøring og repetisjon er utrolig viktig.

Mot slutten av kvelden fikk jeg utdelt min pin for oppnådd nivå. Jeg er jo ikke veldig glad i å bli ropt opp foran alle for å skulle fortelle om meg selv sånn på kommando. I det jeg skjønte hva jeg måtte gjøre gikk pulsen i været og jeg hadde egentlig mest lyst til å løpe ut døra. Men så har jeg jo bestemt meg for å ikke gi opp. Akkurat den situasjonen synes jeg er utrolig ubehagelig. Det å stå foran andre og si noe er egentlig ikke noe problem så lenge jeg har kontroll på det som skal skje. Men her var det andre som hadde kontrollen. Jeg tror ikke det var vanskelig for de i salen å se at jeg ikke hadde veldig lyst. Men så har jeg vært på flere seminarer der andre har fortalt om hvor nervøse og redde de var første gang de skulle opp å få sin første pin. Det ga meg en trygghet og det ble faktisk ikke så ille som jeg fryktet. Jeg fortalte om hvorfor jeg er med på dette og hva det var som gjorde at jeg ble med i Forever. Flere kom bort etterpå å ga meg ett klapp på skulderen og tommel opp. Det føltes så bra. Så nå har jeg gjort det.

Alle som har fulgt meg en stund vet at jeg har vært litt over gjennomsnittet opptatt av supper og koking av kraft. Nå har jeg fått dilla på noe annet. Nå skal jeg prøve å bli god på baking med surdeig. For litt over en uke siden satte jeg i gang med starteren. Jeg har gjort dette flere ganger tidligere så jeg visste hvilket mel jeg skulle bruke og hvordan prosessen er. Det som er litt morsomt er at på skolen der jeg har praksis har de akkurat satt sin egen surdeig starter. Så da ble det enda viktigere for meg å få det til, sånn at jeg kan lære bort hvordan jeg gjør det til elevene i klassen. Starteren har fått god fart og jeg er veldig fornøyd med resultatet foreløpig.

Nå er det neste steg, nemlig å bake med starteren. Da er det viktig med riktig temperatur, hviletid og meltype. Jeg har forsøkt meg litt frem og egentlig funnet en måte å gjøre det på som funker ganske bra. En annen ting er å finne oppskrifter som er bra å bake etter. Det er så utrolig mange oppskrifter som jeg rett og slett ikke får til å bli luftige å fine.

Jeg kan vel si med en gang at bake forsøket denne helgen ble totalt mislykket. Det ble ikke luft i bollene. De ble stein harde. Min teori på at det gikk galt er, ikke riktig mel, baking for nærme mating og alt for mye smør i deigen. Den ble rett og slett for tung. Men jeg skal gjøre ett nytt forsøk denne uken, med riktig mel og en annen oppskrift. Tar imot tips og råd med takknemlighet! Ønsket er å få til en søt deig med starteren, jeg vil gjerne kunne erstatte søt gjærbakst for det er jeg så glad i. Så er det noen surdeigsbakere der ute som vil dele, legg igjen en kommentar eller send meg en melding.

Neste uke har jeg også planer om å ta det med ro når det gjelder trening. Trening gir faktisk ikke mening når det gjør ting verre. Eller jeg har en teori om at det gjør det verre. Så nå tester jeg enda en uke uten men jeg kommer sterkt tilbake. Andre planer denne uken er å blogge litt, ha en workshop med mitt Forever team, være i praksis og å si ja til det som eventuelt skulle dukke opp. Det er jo nå det skjer, det er nå livet er og det er nå jeg griper sjansen.

Lag deg en strålende uke, det skal jeg!

Vibece:-)

 

 

 

Den fineste dagen

Bildet fra utdrikkingslaget, dette er en fin gjeng:-)

Min historie 17 September 2011;

Jeg våkner i en helt ukjent seng på ett helt ukjent soverom etter en urolig natt med veldig lite søvn. Venninnen min kommer inn og setter seg på sengekanten. Tårene triller nedover kinnene og jeg vet at dette blir en av de fineste dagene i mitt liv. Vi fniser litt av at jeg allerede er i gang å gråte, vi har ikke fått stått opp engang. Denne dagen er planlagt ned til den minste detalj. Alt er i orden. Vi har ikke gjort det komplisert. Vi har gjort det enkelt og nært, derfor vet jeg allerede ved frokosten at det blir en opplevelse for livet.

Utenfor frisøren treffer vi min andre forlover. Jeg kjenner nervene og jeg fryser. Heldigvis er det allerede noen i salongen som kan slippe oss inn. Vi er de eneste kunden den formiddagen. Det er egentlig veldig godt. Jeg får ett album med bilder fra utdrikningslaget. Bilder fra noen dager som skapte gode minner. Det slår meg at jeg er utrolig heldig. Vi er en fin gjeng med jenter som har kjent hverandre lenge. Og i dag får jeg lov til å takke mine venner og venninner for at vi er der for hverandre.

Når hår og sminke er på plass, går vi over gangen og inn på handycap toalettet for å få på kjolen. Kjolen som jeg har valgt ut fra hva jeg ønsket meg i en brudekjole. Kjolen som jeg var helt sikker på at jeg ikke ville være fin i. Kjolen som satt som ett skudd og ble det vakreste plagget jeg noen gang har fått lov til å bære. Den var rett og slett en drøm. Tenk at jeg fikk lov til å oppleve følelsen av å være prinsesse for en dag. Jeg som både før og etter har følt meg mer komfortabel i bukser og hettegenser. Den dagen følte jeg meg som den fineste i verden.

Nå var jeg klar. Pappa var kommet med brudebuketten. Vi satte oss i bilen og kjørte mot kapellet på Justøya. Jeg var super nervøs. Spenningen var nesten ikke til å holde ut. Men jeg hadde bestemt meg. Hvis jeg noen gang skulle gifte meg, skulle jeg klare å være så mye til stede som mulig. Jeg skulle puste med magen og bare la det som skjer, skje. Når vi kjører opp mot kirken ser jeg min minste gutt på utsiden med buketten i hånden og iført sort dress med hvit vest. Da ble jeg helt rolig. Nå bare gledet jeg meg til fortsettelsen av dagen.

Vi ble stående litt å vente i skipet. Jeg kjente at Pappa skalv. Han påsto at han ikke var nervøs, men jeg har en mistanke om at han ikke ville stresse opp bruden. Idet dørene åpnes ser jeg først Mannen min, han står å smiler og venter ved alteret. Deretter ser jeg min eldste sønn. Han står oppe på benken og ser mot oss. Han har bare skjorte, ingen jakke og ingen vest. Jeg skjønner med en gang at han har hatt det vanskelig og egentlig ikke hadde lyst til å være her. Derfor blir jeg så glad når jeg ser at han smiler og når jeg ser at han er tilstede. De første tårene dukker opp i øyekroken.

På vei nedover kirkegulvet ser jeg bare mennesker jeg er glad i. Det har vært viktig for oss å invitere alle våre nære og kjære. Alle har pyntet seg og alle ser mot meg og smiler. Oppe ved alteret går Pappa ned å setter seg før jeg og mine forlovere setter oss rett ovenfor Mannen og hans forlover. Jeg tenker så kjekk han er i dress. Jeg er heldig, jeg skal gifte meg med min beste venn og kjæreste gjennom syv år. Jeg skal gifte meg med han som kjenner meg aller best og som er der når jeg trenger det. Det føles riktig.

Etter vielsen drar vi for å ta bilder før middagen skal serveres. Vi har leid inn kokker som står for maten og serveringen er det venner og bekjente som gjør. Alt går etter planen. For en dag. Det aller beste var selvfølgelig at vi ble gift. Men samtidig så fikk vi muligheten til å takke alle våre nære og kjære.  I talen min får jeg takket familien og noen venner. Alle som er invitert er spesielle for meg og Mannen. I det rommet var det bare mennesker som har vært viktige for oss gjennom oppveksten, ungdommen og vårt voksne liv.

Denne dagen er nå syv år siden. Jeg er så glad for at vi gjorde bryllupet vårt på akkurat denne måten, jeg ville ikke gjort noe annerledes. Dagen ble den fineste!

Dette er den siste historien jeg vil fortelle fra mitt liv i akkurat dette formatet. Nå føler jeg at det jeg ville si og de største begivenhetene og opplevelsene som har preget meg har jeg fortalt. Det føles bra.

Nå vil jeg se fremover. Jeg vil fokuserer på fremtiden og leve her og nå. Jeg vil fortsette å skrive blogg med oppskrifter og hvordan jeg har det. Veldig koselig om du vil følge meg videre inn i fremtiden.

Takk for at du leste og tusen takk for alle som har vært med meg inn i mine historier:-)

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fremgangsmåte Surdeigstarter

Jeg har laget surdeigstartere flere ganger, med og uten hell. Nå har jeg endelig funnet den oppskriften og det melet som passer best til det jeg gjerne vil bake.

Det å ha muligheten til å bake både fint og grovt synes jeg er bra. Derfor har jeg laget en starter av Spelt og en av Hvetemel. Det mest vanlige er å bruke er Rug men det liker jeg ikke så da måtte jeg finne på noe annet. Med denne starteren kan jeg bake både loff / grovbrød og gulkrem boller / grove pizzaboller. Det passer meg perfekt.

Det beste melet jeg har funnet er Kvelde sitt økologisk spelt mel som er steinmalt. Det funker også med Kvelde sitt økologiske hvetemel som er steinmalt.

Sånn her gjør du, veldig lurt å følge dette nøye med riktig mel så vil du lykkes; 

Tips: Ikke bruk metall redskaper, bruk plast eller glass.

Dag 1-2

  • 100 g økologisk spelt eller hvetemel (Anbefaler Kvelde)
  • 1 dl lunkent vann
  • 1 ts honning

Dag 3-4

  • 100 g hvetemel

Dag 5-6

  • 50 g surdeigsbase
  • 1/2 dl lunkent vann
  • ca. 100 g hvetemel

Dag 7

  • 50 g surdeigsbase
  • 1,5 dl lunkent vann
  • 150 g hvetemel

 

 

Fremgangsmåte;

Dag 1-2

Bland vann, mel og honning i en bolle, dekk med plastfolie. La det stå i romtemperatur i to dager. Det skal begynne å boble litt og gjerne lukte litt.

Dag 3-4

Ha i hvetemelet og elt til en ganske fast deig. Legg deigen i en ren bolle, og dekk med plastfolie. La den gjære i en til to dager. Den skal bli litt klebrig og ha fått små bobler, den er da klar til å friskes på nytt. Den vil mest sannsynlig ikke ha hevet seg mye, om noe i det hele tatt.

Dag 5-6

Ta av 50 g surdeig, og kast resten. Bland surdeigen i vann, og tilsett hvetemel til du får en fast deig. Ha deigen i en ren bolle, og dekk med plastfolie. La den stå i romtemperatur en til to dager. Det kan virke etter en dag som om deigen ikke har hevet noe særlig, men om du lukter på den, vil du kjenne en syrlig lukt, og åpner du deigen forsiktig, vil du se at det er små bobler under overflaten.

Dag 7

Ta av 50 g surdeig, og kast resten. Bland surdeig og vann, og tilsett hvetemel til du får en fast deig. Ha deigen i en ren bolle, og dekk med plastfolie. La den stå i romtemperatur i 12-18 timer. Surdeigen skal nå ha startet, slik at den er klar til bruk. Er det lite futt i deigen, er det bare å repetere prosessen i flere dager.

Må komme igang igjen!

Denne uken har vært ganske tung. Jeg var forberedt på at jeg skulle klare overgangen til trening sånn på egenhånd, men det viste seg å bli tøft. Mitt håp var at jeg skulle kunne gå rett fra opplegget hos NAV til å trene i studio men det klaffet ikke allikevel. Så nå har jeg altså bare trent en gang denne uken. Egentlig har jeg ingen unnskyldning, jeg har tredemølle, treningsmatte, ball og strikk her hjemme. Men det er så mye lettere å la det være når ryggen er vond og motivasjonen daler. Min samtale med meg selv har vært at jeg tror det er best å ta det helt med ro så ryggen kan få hvile. Da vil den sikkert bli bedre og jeg kan fortsette trening neste uke. "Note to my self", ryggen er ikke blitt bedre.

Det jeg har fått gjort denne uken er å øke på med flere undervisningstimer. På fredag var jeg halve dagen i klasserom med elever som går andre året på Restaurant og Matfag. Det var gøy. Elevene er så interesserte og flere av de setter læreren fast i løpet av timen. De spør og graver om ting de har lest og ting de kommer på at kan være nyttige i jobbsammenheng. Samtlige elever har valgt hvilken retning de vil gå i og alle hadde fått seg læreplass til neste år. Må si jeg er imponert over hvor bevisste ungdom på seksten år kan være. Vi tok runden rundt og alle fortalte hva de het og hvilket yrke de har siktet seg inn på. Det fine var at ettersom jeg ble bedre kjent med elevene, følte jeg at de har valgt så riktig for seg selv. De som liker rutine og at hverdagen blir forutsigbar har valgt å bli institusjons kokk. De som virket kjappe i vendingen og opptatt av smak har valgt restaurant kokk. En hadde valgt konditor / Baker og en hadde valgt servitør. Noe sier meg at det er riktige valg. Jeg gleder meg veldig til å følge denne klassen videre mot sommeren.

Ettersom jeg ikke har fått trent så mye har jeg hatt mer tid til andre ting. Jeg har begynt å lese litt igjen. Nå som jeg skriver en del i løpet av uken har jeg funnet ut at det sikkert er lurt å lese mer. Ikke fordi jeg tenker at jeg skal bli forfatter, men fordi det at jeg skriver selv gir en annen vinkling når jeg setter meg ned å leser en bok. Akkurat nå leser jeg Trude Teige sin bok "Mormor danser i regnet". Jeg er kommet ca halvveis. Det er en nydelig bok om hvordan hemmeligheter kan prege generasjoner. Men det er også en bok om kjærlighet og gode samtaler. Den er basert på faktiske hendelser, noe som jeg digger og noe som gjenspeiles i boken. Det er ikke lett å finne på historier som er så gode som den faktiske virkeligheten.

Jeg har fortsatt å fortelle mine historier på bloggen. Forrige uke fikk jeg så utrolig mange fine kommentarer. Når jeg forteller historier føler jeg at vi som var der får minnene klarere frem. Noen husker hva som skjedde på en måte og med de detaljene som var viktige for den personen imens andre husker historien gjennom sine øyne. Veldig spennende. I tillegg er det alle dere som ikke var der, men som var ett annet sted. Minnene fra den tiden kommer frem og kanskje du har en historie som var viktig i ditt liv. Det kommer også minner fra andre perioder i livet. Det åpner opp nye historier som skal fortelles. Jeg gleder meg veldig til å fortelle min neste. Den er ett minne for livet.

Denne uken åpner treningssenteret og jeg er klar for å komme i gang igjen! Det skal ikke mange dagene til før sofaen og en god bok føles mye mer behagelig enn en svetteluktende gym med masse ukjente mennesker. Men jeg vet at jeg må gjøre begge deler. Onsdag blir første treningsdag på nytt senter, grugleder meg.

Når det gjelder praksis vil jeg fortsette som forrige uke. Jeg håper på å få til en avtale som gjør at jeg kan få være med å følge de elevene jeg nå har begynt å kjenne, helt frem til sommeren. Hadde vært veldig gøy å se de fullføre eksamen og praktiske prøver.

Mitt nye prosjekt er Boris og Belinda surdeigstartere. Vet ikke helt hvorfor jeg må ha navn på alt, men det gjør at jeg husker bedre forskjellen på disse to ihvertefall. Boris er laget med øko hvetemel imens Belinda er basert på øko spelt mel. Tanken er å se om det er noen forskjell på resultatet av baksten. Jeg fortsetter med Suppedilla. I dag blir det koking av kylling kraft og på Onsdag blir det Tomatsuppe med egg og bacon på menyen. Oppskrift på surdeigstarter og tomatsuppe kommer i løpet av Onsdagen. Ett lite tips; på Meny selger de hel kylling (Jacobs) ofte til nedsatt pris på grunn av dato. Disse er perfekte til å koke kraft på!

Ønsker jeg deg en fin uke håer du lager deg noen fine historier.

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

Hvordan gir jeg slipp på noe som har vært en sannhet i tyve år?

 

Min historie Alta høsten 1999:

Venninnen min og jeg hadde akkurat flyttet sammen i en leilighet som lå i første etasje i kollektive vi hadde bodd i det siste året. Endelig hadde vi mer plass og ett skikkelig kjøkken med oppvaskmaskin. Vi var ute å kjøpte gardiner og duk til kjøkkenbordet. Den følelsen av å kunne innrede med våre egne ting var fantastisk. Ikke minst var det utrolig deilig å slippe oppvasken som var grobunn for mange diskusjoner når vi bodde en etasje opp.

Den morgenen pakket jeg bøker og treningstøy i sekken før jeg tok på meg skoene og gikk nedover mot skolen. I det jeg runder svingen og tar av oppover veien kjenner jeg at det er kjempeglatt enkelte steder. Det er så glatt at jeg tenker nå må jeg gå forsiktig å se hvor jeg tråkker. De glatte feltene er der hvor måkebilen har klart å lage en helt rett flate. Feltene er lette å se så jeg kommer meg trygt inn til byen hvor gatene allerede er strødd.

Hele dagen på skolen går uten at jeg er ute av bygningen. Etter alle forelesningene forter jeg meg ned på treningsrommet for å gjøre programmet mitt før jeg tusler hjemover. Det er ikke lenge siden jeg har begynt å trene igjen. Jeg hadde vært inne på sykehuset til en operasjon bare noen uker før.  Det skulle være ett lite inngrep men det har tatt tid å komme seg, så jeg er akkurat oppe på beina igjen.

I treningsrommet tar jeg i litt ekstra. Jeg føler at jeg har så mye å ta igjen. Det halvannet året jeg har måtte ta det med ro har gjort meg utålmodig. Jeg trener hardt og er ganske så fornøyd med meg selv når jeg pakker sekken og setter kursen hjemover. På vei hjem er jeg innom butikken å handler. Vi har planer om taco kveld med noe attåt. Jeg kjøper mat og blandevann. Når jeg hiver sekken på ryggen kjenner jeg tyngden. Den veier nok ganske så mye.

Det snør lett når jeg går gjennom byen. Veien hjemover går greit helt til jeg kommer opp i byggefeltet og runder svingen ned mot huset. Da kjenner jeg at beina plutselig forsvinner under meg. Det er akkurat som bevegelsen går i sakte film. I det jeg treffer bakken hører jeg ett høyt smell. Jeg skjønner med en gang hva som er skjedd. Heldigvis tenker jeg klart akkurat der og da. Jeg tenker at jeg kan ikke bli liggende oppå føttene. Jeg må få snudd meg. Jeg er helt sikker på at leggen er brukket rett av. Det gjør ikke vondt enda. Så jeg bestemmer meg for å kaste meg rundt så beina blir liggende nedover og jeg blir liggende på siden.

Da hyler jeg.

Når jeg har landet på siden og smerten avtar, åpner jeg øynene og ser en mann komme løpende mot meg. Han har akkurat kommet hjem fra jobb og ville bare hente avisen i postkassen før han skulle gå inn i huset sitt. Heldigvis rakk han ikke så langt. Han roper; "æ hørte det small, æ hørte det small". Når jeg falt var han langt foran meg. Smellet var så høyt som jeg hadde hørt det.

Han kommer bort til meg og får tatt av meg sekken. Det kommer en dame ut fra det nærmeste huset, hun hadde hørt meg hyle. Det er hun som ringer til ambulansen. Han setter seg ved siden av meg og holder i hånden, jeg klemmer den så hardt jeg kan. Hun løper inn igjen og finner ett pledd og en pute.

Jeg fryser.

Det tar ikke mange minuttene før ambulansen er der. Jeg vet hva de må gjøre men jeg har ikke lyst. Jeg har absolutt ikke lyst til å flytte på foten. I det de skal legge en splint rundt kikker jeg nedover. Foten står i en veldig ulogisk vinkel. Jeg skjønner at her der det bare å bite tennene sammen. Ambulanse personellet gir meg smertestillende før de pumper splinten full av luft. Når den er helt stram rundt leggen blir smerten nesten borte.

Lettelse.

Det som er litt rart, når ambulanse personellet dukker opp, da snakker jeg kav Altaværing. Ikke aner jeg hvor det kom fra. Jeg har tenkt i etterkant at det kanskje var for at de skulle skjønne hva jeg sa. Sjokk gjør rare ting som jeg der og da ikke har kontroll over.

Som sist jeg ble fraktet med ambulanse fra Alta til Hammerfest, blir jeg også denne gangen kjørt til helsesenteret for å vente på flere som har skadet seg eller er syke. Denne gangen er jeg ikke så heldig. Det tar flere timer før det dukker opp en eldre mann med lårhalsbrudd. Vi blir lagt anføttes inn i ambulansen før det bærer avgårde i skikkelig ruskevær over Sennalandet. Mannen ved siden av meg har mye smerter.

Når vi ankommer akuttmottaket blir jeg møtt med en haug med spørsmål. Det er ikke så lenge siden jeg var her sist så nå er jeg mer forberedt. Jeg blir trillet inn bak noen gardiner og legen sier at de blir nok nødt til å forsøke å trekke bruddet fra hverandre og vri på foten. Jeg sier at det er greit for meg men da må dere dope meg skikkelig ned. Legen trekker fra gardinene for å se om det er noen andre der som kan holde under kneet imens han drar i foten. Da dukker det opp en lege jeg kjenner fra før.

Han ser meg og sier litt overrasket; neimen er du her igjen? Jeg svarer; Jepp, uheldigvis!

Idet de er klare til å begynne å dra har legen jeg kjenner fått tak i en sykepleier som kan hjelpe. Min kjentmann konsentrerer seg om å holde meg i hånden, berolige og distrahere meg fra det som skal skje. Sykepleieren tar tak under kneet, legen i beinet også drar de alt de klarer. Jeg er på dette tidspunktet ganske godt medisinert men jeg husker lyden, lukten og smaken i munnen av medisinene. Jeg husker også at jeg følte at jeg ble godt tatt vare på tross alt. Det var jeg takknemlig for. De gipser foten og jeg blir trillet sovende opp på rommet.

Den natten våkner jeg mye. Jeg må ringe på sykepleier hver gang jeg vil snu meg. Beinet gjør vondt og jeg er urolig mesteparten av tiden. Morgenen etter er ikke gipsen rett lenger, bruddet har sklidd mot siden og det blir bestemt at de må operere. Jeg er ikke nervøs for operasjonen, men jeg håper jeg slipper å vente så lenge for smertene er ganske intense.

Jeg kommer heldigvis inn som første pasient.

Inne på operasjonsstua får jeg beskjed om at de vil operere når jeg er våken. Jeg svarer at det kan vi prøve men jeg tror ikke jeg klarer det. De gir meg noe som skal gjøre at jeg ikke bryr meg så mye. Men når jern stangen som er på vei inn i leggbeinet og hammeren som legen slår med dukker opp over teppet de hadde hengt opp, er det nok for meg. Jeg gir klar beskjed om at dette vil jeg rett og slett ikke være med på. 

De legger meg i narkose.

Når jeg våkner er gipsen borte og leggen dobbelt så stor. Etter bare noen timer er jeg oppe og går med prekestol. Det er godt å slippe gipsen, men skummelt og litt ekkelt å legge vekt på foten. Med litt øvelse klarer jeg å reise meg og komme meg ut i matsalen på egenhånd. Overgangen til krykker går greit, men jeg er absolutt ikke trygg.

Etter ett par dager på sykehuset kommer venninnen min å henter meg. Det er godt å komme seg ut. Vi kjører hjem til Alta og idet jeg går inn døra tenker jeg at det er bra jeg ikke skal opp i andre etasje. Heldigvis har vi leilighet uten trapper. Venninnen min og kjæresten gjør så godt de kan for at jeg skal ha det bra. Jeg husker at beinet mitt var helt gult etter desinfiseringen under operasjonen. Venninnen min finner en balje med varmt vann og en klut. Hun vasker beinet mitt. Det føles godt.

Men dagene blir lange inne i leiligheten. Jeg tør ikke gå ut den første uken. Jeg husker at jeg tenkte hvorfor, hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Endelig bodde jeg ett sted jeg trivdes. Endelig hadde kroppen vært så bra at jeg var begynt å trene. Endelig kunne jeg konsentrere meg om studiene. Men så skjedde dette.

Typisk min uflaks!

Etter noen uker med krykker går det lettere. Jeg blir vant til å måtte ta hensyn og jeg kommer meg ned på skolen til undervisning. På nyttårsaften millenniet 2000 bestemmer jeg meg for at jeg skal bidra med kake til festen. Vi er en gjeng som skal feire nyttår på Kroa på skolen. Marsipankake til tyve personer er det jeg velger å lage. Jeg hopper rundt på kjøkkenet og får til slutt satt sammen en kake. Det tar mange timer. Kaken er ikke perfekt. Men jeg klarte det. Jeg tenker at neste år, i 2001, da skal jeg gjøre noe jeg har lyst til. Det skal bli mitt år. Så når studiene er i gang igjen på nyåret begynner jeg og to andre å planlegge vårt livs eventyr,  jordarundt reisen.

Vi skal reise etter sommeren.

Den følelsen av at jeg er uheldig og at jeg har vært uheldig har hengt med meg lenge. Jeg følte at det skjedde så mange ting i denne perioden som jeg ikke hadde kontroll på. I tillegg var det fysiske ting som skjedde. Det har gjort meg redd. Jeg er redd for å skade meg og jeg er redd for å ta noen som helst sjanser. Jeg er redd for å bli syk og jeg kjenter etter hele tiden.

Det er en brem i hverdagen. 

Det er først nå i det siste jeg så vidt har begynt å se det fra en litt annen vinkel. Jeg prøver å overgi meg til det som skjer. Det er så mange faktorer jeg ikke har kontroll på som gjør planlegging og sikring for ikke å være uheldig, ganske vanskelig. Hvis jeg fokuserer på det jeg ikke kan og ikke klarer vil jeg få bekreftet at jeg er uheldig. Men hvis jeg aksepterer det som skjer og fokuserer på det jeg får til føler jeg meg ganske heldig.

Gi slipp og gå videre, det er noe befriende med det. Jeg har sagt i tidligere innlegg at det å skrive gir meg en helt unik mulighet til å gi slipp. Jeg legger fra meg ting som har skjedd meg. Jeg er inne i en prosess som jeg håper vil vare livet ut. Jeg har stukket hull på noe som må ut og skrivingen er verktøyet for å åpne opp.

Jeg føler at jeg skriver for min egen del, men jeg deler gjerne med alle og jeg setter veldig pris på at du vil lese.

Vibece:-)

 

 

 

 

 

Ertesuppe og Spelt Pannekaker oppskrift

Gule erter;

Gule erter er sunt, de små kulene er rike på proteiner, fiber og vitaminer. En liten "funfact" Kanadiske forskere har funnet ut at proteinet i ertene utsetter eller forhindrer nyreskader hos pasienter med høyt blodtrykk. De har blitt utviklet ett protein ekstrakt til medisinsk bruk. Det står for øvrig at dette nok ikke har noen effekt hvis man spiser ertene slik de er for de gunstige proteinene aktiviseres ikke før de blir behandlet med noen spesielle enzymer.

Oppskrift på Ertesuppe (4porsjoner);

1 stk lettsaltet svineknoke

200 g tørkede gule erter

1 stk gul løk

1 stk sellerirot

1 stk laurbærblad

2 liter vann

2 stk gulrot

1 stk purre

Frisk Timian

Salt

Pepper

Slik gjør du:

Legg de gule ertene i vann over natten, hell av vannet når du begynner å koke suppa. Legg svineknoke, erter, løk, selleri, laurbærblad og timian i en gryte. Hell på ca. 2 liter vann, og kok opp. Skum godt av, og la det trekke i 3 timer under lokk. Tilsett gulrot og purre når det er 20 minutter igjen av koketiden. Ta opp svineknoken, skjær av kjøttet og legg det tilbake i suppen. Smak til med salt og pepper før servering.

Speltpannekaker;

Speltmel:

Speltmelet har et høyere innhold av vitaminer og mineraler enn vanlig hvetemel. Dette skyldes at speltkornets frøhvite inneholder mikronæringsstoffer. Spelt dyrkes både økologisk og konvensjonelt. Speltkornet har en bedre naturlig beskyttelse mot sykdom enn ordinær hvete. Samtidig har speltkornet en bedre evne til å tilegne seg næring fra jorda. Disse to faktorene gjør at spelt som dyrkes konvensjonelt både sprøytes og gjødsles mindre enn ordinær hveteproduksjon.

Kilde; kveldemel.no

Økologiske egg:

Det er flere grunner til å velge økologiske egg men den viktigste grunnen når fokuset er på helse er at det kornet hønene spiser vokser helt uten kjemiske hjelpemidler. Kornet er ikke tilsatt noe som ikke naturen har funnet på selv. I tillegg har hønene dagslys i hønsehuset og tilgang til uteområde hvor det er mye plass å boltre seg.

Kilde: Jacobs 

Jeg synes de økologiske eggene har en gulere plomme og er på en måte mer fast i hviten. Har sluttet helt å kjøpe andre egg.

Oppskrift;

6 dl Kvelde Øko Steinmalt Spelt

1 liter helmelk (Bytt gjerne ut denne med annen type melk)

6 Økologiske Egg

1 ts salt

Meierismør til steking

Rør sammen melet med halvparten av melken til en tykk røre. Rør til alle klumpene er borte, spe så med resten av melken og ha i eggene. Ha i saltet. La røren stå å hvile en halv time før du begynner å steke. (Speltmel bruker litt lengere tid på å trekke til se væsken enn vanlig mel) Varm pannen til middels varme, stek pannekakene i en klikk med meierismør.

Velbekomme!

Vibece:-)

 

Samler de løse trådene

Ny spisestue med plass til mange:-)

Denne uken har jeg både avslutte ett prosjekt og å planlegge veien videre. Det opplegget jeg har vært igjennom gjør at en del av de løse trådene jeg har fra tidligere er blitt mer synlige. Sånn helt konkret har jeg funnet frem karakterer og vitnemål for å søke på ett studie neste år. Når jeg etter litt leting fant frem alle gamle papirer er det karakterutskriften fra høyskolestudiet det jeg må bruke som grunnlag. Den gangen var alle fag beregnet i vekttall men det har endret seg. Nå er vekttallene regnet om til studiepoeng. På min karakterutskrift viser det seg at jeg mangler studiepoeng for å kunne søke videre på skole. Det kom ikke akkurat som noen overraskelse, men jeg hadde ett lite håp om at det ikke var snakk om så mange studiepoeng. Jeg mangler 12 poeng så jeg må ta de før jeg har noen sjans til å komme inn.

Det at jeg ble syk og ikke klarte å fullføre studiet har hengt med meg i alle år. Det er en løs tråd som har vært vanskelig å nøste opp i. Ikke fordi jeg ikke har villet, men rett og slett fordi jeg ikke har tatt meg tid til å finne ut hva det faktisk innebærer. Men nå har jeg fått sjansen og tatt meg den tiden til å gå gjennom og finne en mulig løsning sånn at jeg kan komme meg videre.

Dette året har for min del handlet mye om å komme meg videre. Ikke lenger være så låst. Det har dukket opp ett behov for å fullføre det jeg ikke har klart tidligere. Nå i den prosessen jeg er inne i føler jeg det på kroppen hva som er riktig for meg å gjøre akkurat nå. Man skal rett og slett ikke kjimse av magefølelsen. For når jeg følger den følelsen dukker løsningen ofte opp rett under nesa på meg.

Derfor har jeg kontaktet Uia og fått veiledning i hvordan jeg kan komme meg inn på ett eventuelt studie. Veileder sa at jeg verken har nok praksis eller nok studiepoeng for å kunne komme inn til høsten. Derfor må jeg kjenne ordentlig etter hvor viktig det er å få tatt dette studiet. Jeg vet at det vil koste å ta opp ett fag i tillegg til å skaffe meg mer praksis. Men jeg har bestemt meg for å forsøke. Jeg må ihvertefall forsøke, så finner jeg ut om det går eller ikke.

I min søken etter enkelt fag jeg kan ta dukker ett av de fagene jeg mangler (finansregnskap) først opp i listen. Men det inneholder for få studiepoeng til at jeg i det hele tatt kan vurdere det. Ettersom nettsiden til Uia hopper litt frem og tilbake knoter jeg med å finne frem. Ikke aner jeg hvordan jeg kom meg til en link som viser hvordan du kan søke på enkelt emner. Men når jeg logger meg inn finner jeg kun ett fag det er mulig for meg å søke på nå. Det er HMS. Midt i blinken. Ikke bare hvis jeg skal studere videre, men også i den jobben jeg har og i en eventuell jobb i skolen. Perfekt. Dessuten har det nesten nok studiepoeng så jeg sender umiddelbart en søknad via nett. Når jeg har tatt dette faget, mangler jeg fortsatt to studiepoeng så jeg må finne en løsning på det. Kanskje jeg må ta ett lite fag i tillegg.

Denne uken har jeg også vært i praksis en halv dag. Det føltes mye lettere denne gangen. Jeg er allerede blitt litt glad i elevene og skolen. De har tatt meg imot på en så fin måte. Det føltes bra å være der og jeg gleder meg veldig til fortsettelsen og å bli enda bedre kjent med alle. Planen videre i forhold til praksis er å gjøre en avtale med skolen gjennom NAV. Det hadde vært fint å fått noen timer til i uka. Kanskje jobbe i noen undervisningstimer i tillegg til å være med på det praktiske på kjøkkenet. Får se hva jeg kommer frem til i samarbeide med NAV.

Når det gjelder trening var jeg på min siste time på Gym 36 på fredag. Egentlig litt rart, men også litt deilig å ha klart å fullføre hele opplegget uten avbrudd. Det har vært viktig for meg. Så nå er jeg på egenhånd og skal finne ett opplegg som kan fungere. Jeg har lagt en plan sammen med fysioterapeuten om å fortsette treningen på ett studio her i Lillesand. Problemet akkurat nå er at det åpner ikke før om ett par uker så jeg må gjøre noe i mellomtiden. Igjen dukker det opp en løsning uten at jeg egentlig har lett etter den. Min plan var å trene hjemme.

På fredag inviterte jeg en gjeng med damer på suppeaften og skravlings hjemme hos meg. Vi kom inn på temaet trening og flere av oss har bestemt seg for å teste det nye senteret. Litt utover kvelden kommer ett forslag om at jeg kan jo melde meg inn i det nye senteret men starte å trene allerede til uken på ett av de andre sentrene til Bare Trening. Det hadde jeg ikke tenkt på! Hun ene trener der flere ganger i uken og vi avtaler å møtes der på Onsdag. Perfekt. Da har jeg en avtale og det føles veldig bra! Kjenner at jeg er ikke helt klar for å fly solo enda.

Så ting dukker liksom opp bare jeg er tålmodig og åpen. Det er blitt mer og mer viktig å vite noe om hvilket mål jeg har sånn at jeg kan finne det riktige veien videre. Eller finne ut hvorfor jeg skal gidde å gjøre dette fremover. Det jeg har oppdaget er at målet ikke må være så innmari konkret. Det må være så grunnleggende viktig for meg at jeg er villig til å ofre tid og krefter på å nå det målet jeg har satt meg.

Målet med trening og studie er å kunne være i jobb, i en eller annen grad og i en eller annen form. Samtidig som jeg har krefter til å ta vare på familien min.

Nå føler jeg at veien videre har en slags plan. Jeg er på vei ett eller annet sted. Neste uke skal jeg fortsette med trening og praksis. Jeg skal ta meg en tur innom jobben min for der har jeg ikke vært på veldig lenge. I tillegg håper jeg på fint vær så jeg kan være mer ute på tur.

Så neste uken vil nok inneholde mye av det samme som forrige uke, men med noen ekstra avtaler.

Jeg forter meg langsomt.

Vibece:-)

 

 

 

Oppskrift på nydelig kremet Asparges Suppe

Asparges:

En liten "funfact" om Asparges, denne grønnsaken har rykte på seg å være ett afrodisakum. Det er ikke bare på grunn av selve formen på grønnsaken men også fordi Asparges inneholder Vitamin E som skal kunne stimulere produksjon av kjønnshormoner.

I tillegg til Vitamin E inneholder Asparges en hel haug med andre næringsstoffer og vitaminer. Asparges er en utmerket kilde til folsyre, kalium, fiber, tiamin, vitamin A, vitamin B6, og vitamin C. Det er kalorifattig og kan nytes i større mengder.

Asparges er en allsidig grønnsak som blir mye brukt på mange forskjellige måter. Den kan stekes, grilles, kokes, dampes eller som i denne oppskriften, i suppe.

Helt sånn personlig, så elsker jeg fargen, den utrolig fine grønn fargen som kommer når du enten koker eller steker den, helt nydelig.

Asparges suppe (4 personer):

2 bunter Asparges a 450g

1 gul løk

2ss smør

1 liter kylling kraft

2 dl fløte

Salt

Pepper

Sitron

Honning

Sprøstekte skinkebiter til garnityr.

Skjær av toppen av alle aspargesene og bøy nederste del helt til den knekker. Den biten som knekkes av hiver du, den andre delen kuttes i passe biter. (Kan skrelle aspargesen hvis du ønsker en glattere suppe) Finhakk løken.

Smelt smør i en gryte og tilsett finhakket løk. Stek den blank og litt mør. Tilsett asparges og stek i ytterligere noen minutter. Ha så i kraften og kok suppen i ca 15 min til aspargesen er blitt mør.

Kjør suppen med stavmikser til ønsket konsistens.

Ha i fløten og smak til med salt, pepper, sitronsaft og en dash med honning.

Server suppen med stekte aspargestopper og sprøstekte skinkebiter.

Velbekomme

Vibece:-)

 

 

 

Det er bare å hoppe i det!

Foto: life is full of moments

Forord:

Her om dagen traff jeg en gammel studiekamerat som jeg ikke har sett på veldig lenge. Vi sa hei og hå og hvordan går det med deg og alt det man sier når man møtes sånn plutselig. Men så sier han, du har begynt å blogge? Jeg ble litt overrasket for jeg har ikke truffet noen sånn plutselig som faktisk har lest bloggen. Akkurat der og da tenkte jeg så gøy at han nevner det og at han faktisk har lest noe av det jeg har skrevet. Jeg svarte at jeg har hatt så lyst til å blogge lenge, og nå har jeg bestemt meg for at jeg vil gjøre det jeg har lyst til. Livet er for kort til at jeg vil vente også blir det kanskje ikke noe av. Det er jo det det handler om, å gjøre det du føler at du har innmari lyst til. Han var helt enig. Etter ytterligere oppdatering på barn og familie sier vi hade og han snur seg igjen og sier; "Du må fortsette med det du holder på med, uansett hva folk måtte mene"  Jeg svarer; "Det skal jeg, men da må du love å lese" Han svarer; "Det skal jeg"

Forrige uke var innholdsrik og egentlig veldig lærerik når det gjelder alternativer for jobb praksis og i forhold til trening. Jeg er fortsatt i opplegget gjennom NAV. Forrige uke var nest siste, så nå er det om å gjøre å få mest ut av den muligheten jeg har fått.

Praksisuke;

For to uker siden tok jeg mot til meg (med ett visst press fra jobbveileder) og kontaktet Videregående her i Lillesand. Jeg ville høre litt hvordan de stiller seg i forhold til at jeg ønsker å komme inn å observere og kanskje være med i noen timer. Jeg sendte en mail til rektor som videresendte den til seksjonsleder for yrkesfag. Han lurte på om jeg ville komme til skolen for en prat, noe jeg selvfølgelig hadde lyst til. Det er jo bare å hoppe i det!

Møtet med seksjonssjefen gikk fint og vi avtalte at han skulle lufte dette med lærerne for å høre hva de synes og om de eventuelt hadde mulighet til å ta meg imot. Han sa det ville ta noe tid før han hadde fått svar fra de enkelte lærerne, men at han skulle gi meg en tilbakemelding så raskt han visste. Dagen etter kom det mail med forslag om møte allerede Mandag morgen.

Så etter helgen møtte jeg faglærer på Restaurant og Mat fag, hun var kjempe positiv. Hun mente vi skulle få til ett samarbeide. Vi gikk gjennom hvordan dette har vært gjort med andre tidligere og jeg fortalte hva jeg hadde av forventninger. I løpet av møtet ble vi enige om at jeg skulle komme allerede Torsdag formiddag for å bli litt kjent med klassen og kjøkkenet. Jeg var jo ikke helt forberedt på at det skulle gå så fort. Rakk nesten ikke tenke før jeg sto klar i garderoben med kokketøy på og skulle inn på storkjøkkenet til min første time. Men det er jo bare å hoppe i det!

I det jeg kommer inn på kjøkkenet, kjenner lukten, kjenner atmosfæren og møter elever som alle er i kokketøy, kommer minner fra min skolegang. Dette er veldig kjent. Alle benkene og ovnene er de samme, bortsett den fancy vaskemaskinen så er alt nesten likt. Men den største forskjellen er at nå er jeg i en annen rolle enn jeg var sist jeg var på ett storkjøkken på skolen. 

Dagen starter med at elever og lærer møtes i spiserommet til en gjennomgang. Læreren går gjennom deler av oppskriftene og noen tips til hvordan løse forskjellige oppgaver. Jeg har tenkt ut en liten presentasjon av meg selv, sånn i tilfelle læreren plutselig skulle spørre om jeg ville si litt om hvem jeg er. Det var det ikke tid til. Etter gjennomgangen går alle ut å finner sin plass på kjøkkenet. Akkurat i det øyeblikket føler jeg meg rett og slett litt "lost". Jeg finner meg en kopp kaffe og går etter. Jeg ser meg ut det mest naturlige stedet jeg kan stå. Etter flere minutter tenker jeg at her kan jeg jo ikke bare stå å henge. Det er jo bare å hoppe i det!

Første kontakten er utrolig keitete. Hvordan snakker jeg egentlig med 16 åringer? Hva er min rolle? Hvordan kan jeg være til hjelp? Mange spørsmål som dukker opp. Etter noen samtaler føler jeg at det går litt lettere. Noen kommentarer er sånn at jeg tenker, det kunne jeg vel kanskje ha sagt litt annerledes. Dette er nytt og jeg er her for å lære. Dessuten er jeg vel i overkant kritisk til meg selv og håper på en bratt læringskurve. På slutten av dagen har jeg vært innom og slått av en liten prat med alle elevene. Det føles bra.

Formiddagen går utrolig fort. Jeg føler at jeg får god kontakt med flere av elevene og de lager nydelig mat. Nesten litt synd at jeg må gå etter halve dagen, men vil ikke pushe for mye. På vei ned i garderoben går jeg gjennom kantinen, dette føles egentlig litt rart men samtidig litt naturlig. Vel nede tar jeg frem telefonen og knipser en selfie, jeg kikker på bildet, det kunne ha vært tatt for 25 år siden, kanskje forandret meg litt...men veldig rart at det har gått så lang tid siden sist jeg var i en garderobe og tok av kokke tøy. Det føles ikke som så lenge.

I det jeg skifter til mine klær tenker jeg at dette er en utfordring, dette er noe jeg aldri har gjort før og noe som jeg trenger tid på å finne ut av. Jeg har masse spørsmål som jeg ikke får svar på før jeg har fått mer erfaring. Det blir spennende å utforske. Jeg er i grunnen ganske så heldig som får denne muligheten og jeg gleder meg allerede til neste Torsdag.

Treningsuke;

Etter møtet på videregående Mandagen kjører jeg direkte videre til trening i Grimstad. Jeg er litt senere ute enn vanlig så det er mer kø på apparater og tredemølle. Jeg velger en mølle jeg ikke har løpt på tidligere. Når farten øker merker jeg at selve maskinen vipper litt frem og tilbake. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det men fortsetter programmet helt til jeg er ferdig. Apparat øvelsene går fint og jeg kjører hjemover med en litt murrende følelse i ryggen. 

Tirsdag våkner jeg stiv som en stokk. Vond rygg. Sånn vond at jeg ikke får rettet meg opp eller gått på en naturlig måte. Men etter litt strekk og bevegelse går det seg til. Helt til jeg setter meg ned en stund for så å reise meg igjen. Klassisk ryggvondt. Etter gutter er sendt på skolen tar jeg med meg hunden og går en lang tur i skogen. Har lært at det nytter ikke å sitte stille. Det er bare å hoppe i det!

Onsdag morgen er jeg mye verre, men trosser vond rygg og går på trening. Det hadde jeg ikke gjort hvis ikke det var for at fysioterapeuten forventer at jeg kommer. Når jeg kommer frem er det nesten så jeg ikke kommer ut av bilen. Skoa er vanskelig å få av og joggesko er enda vanskelig å få på. Jeg avtaler med fysioterapeuten at jeg skal kjenne litt etter hvor mye jeg skal ta i gjennom treningsøkten. Når jeg har gått noen minutter på mølla løsner de stramme musklene og jeg klarer å rette meg helt opp. Jeg diskuterer med fysioterapeuten og vi blir enige om at jeg skal prøver å jogge. Det er bare å hoppe i det! 

Torsdag er ryggen noe bedre, men fortsatt sånn at guttene mine er ivrige på å hjelpe til uten at jeg spør om hjelp. Det skjer først når de skjønner at nå har mamma skikkelig vondt. Formiddagen er jeg i praksis med mye ståing og gåing. Men ryggen kjennes bedre, så det plager meg ikke nevneverdig. Jeg stivner til igjen på kvelden, men absolutt ikke så ille som dagen før.

Fredag er det trening igjen. Ryggen er mye bedre og jeg kjører samme program som jeg har satt opp tidligere.

Nå i løpet av helgen kjenner jeg nesten ikke noe til stramme og ømme muskler. Det jeg kjenner er at det var utrolig lurt å ikke bli hjemme på sofaen, men komme meg på trening. Uansett så ville det vært noen øvelser jeg kunne gjort. Det som har vært tidligere er at jeg har fått en eller annen skade. Eller at jeg har fått en eller annen sykdom. Også har jeg fått ett avbrekk for så å måtte komme i gang igjen med trening. Det jeg har lært disse ukene på tiltak er at jeg kan gå på trening selv om jeg er ultra forkjøla og selv om jeg har vondt i kroppen. Det er rett og slett bare å hoppe i det!

Denne uken er siste uke i tiltak og jeg har nå en plan, en plan B og en plan c videre. Jeg har fått håp om at jeg kan klare å være til nytte og at jeg kan forsøke alternativer for å være i jobb. Selv om jeg har noen hensyn å ta.  Ett frø er sådd og nå er det bare å passe på så jeg ikke vanner for lite eller for mye. Det er en kunst!

Denne uken blir også spennende, jeg har sendt mailer som jeg venter svar på og jeg har planer om å sy sammen en søknad på skole som kan være avgjørende for høsten.

Ha en fin fin uke!

Vibece:-)

 

 

 

Livet er skjørt!

Andre året på videregående var jeg ganske lei av skolen. Alle de jeg hadde gått sammen med på grunnskolen var russ og flere av mine venninner skulle søke folkhøyskole rett etter videregående. Det at jeg hadde blitt fratatt muligheten til å være russ sammen med de var nok med på at jeg bestemte meg for å søke på folkehøyskole samtidig og ta ett avbrekk fra videregående. Jeg ville jo uansett ikke kunne være russ sammen med mine jevnaldrende. Systemet i videregående er endret siden den gang, den endringen var egentlig på vei inn i skolen det året jeg startet, men så trakk de tilbake reformen og alle som hadde gått noe annet enn allmennfaglig eller handel og kontor måtte begynne på nytt igjen for å kunne opparbeide seg studiekompetanse.

Valget av folkehøyskole falt på Utgarden på Karmøy utenfor Haugesund. Grunnen til at jeg valgte akkurat den skolen var at det var den eneste med Kokk / Konditor linje.

Min Historie fra den natten Birgitte Tengs forsvant 5 mai 1995:

Vi var en gjeng fra skolen som hadde bestemt oss for å ta en tur ut denne kvelden. Jeg og flere andre gikk bakveien forbi barneskolen for å komme oss ned til byen. Når vi passerte skolen la jeg merke til at det var en gjeng med ungdommer som satt inne i skuret og hadde rigget seg til med ett lite vorspiel. Vi gikk forbi og fortsatte ned mot byen.

Ettersom Koppervik ikke er verdens største by mener jeg å huske at det var bare en pub og ett diskotek. Vi gikk først på puben og tok noen glass, før vi vandret videre ned til diskoteket som lå ned en trapp fra gågata. Når vi kom på utsiden av diskoteket traff vi noen jenter som var litt yngre enn oss. Vi slo av en prat før vi gikk inn for å se om det var mange inne. På vei inn fortalte en av de andre at jenta på utsiden var datter til rektor på skolen.

Inne på diskoteket var det høy musikk og egentlig ganske folketomt, men vi slo oss ned ved ett bord og bestilte noe å drikke. Utover kvelden dukket det opp flere og vi danset, skravlet og koste oss i noen timer. Sånn rundt midnatt var jeg sliten og lei så jeg og en annen fra skolen fant ut at vi ville gå tilbake til skolen for å legge oss. Ettersom den korteste veien var langs med hovedveien og det fortsatt var ganske lyst ute, fant vi ut at vi skulle gå den veien for å komme oss hjem igjen.

Idet vi runder svingen og kommer opp på sletta langs med vannet, ser vi en rød bil komme i full fart mot oss. Den har såpass høy fart at vi begge legger merke til bilen idet den passerer. Jeg tror til og med vi gikk ekstra langt ut i kanten ettersom bilen hadde så stor fart. Men vi tenker ikke så mye over det og fortsetter gåturen mot skolen. Vel hjemme sitter noen andre elever i stuen utenfor rommet mitt så jeg slår meg ned der og skravler litt før vi alle tar kvelden.

Til frokost dagen etter får vi høre at en sauebonde har funnet en jente drept ikke så langt fra skolen. Vi er naturlig nok sjokkerte. Hun er litt yngre enn meg og er en venninne av datter til rektor på skolen. Stemningen er ganske trykket og spent. Etter frokost kommer politien for å informere og alle må skrive en kort forklaring på hvor de oppholdt seg kvelden før. Politiet forteller at de tror jenta som er funnet var i byen kvelden før og at de er veldig interessert i alle bevegelser rundt og i byen fra tidlig kveld til over midnatt.

Jeg kjente at jeg ble helt kald. Vi var jo i byen kvelden før, vi traff venninnen til denne jenta utenfor diskoteket, vi hadde vært på puben hvor det var mange andre, det kunne være at jeg satt på informasjon som ville være viktig for å finne ut hvem som hadde gjort dette.

Det er helt utrolig hvordan hjernen funker når den må. Jeg satte meg ned å skrev alt jeg hadde sett den kvelden. Helt fra vi gikk fra skolen, forbi barneskolen der det var ungdommer i skuret, ankomsten inn til byen fra baksiden, alle jeg hadde sett på veien, alle jeg hadde sett på puben og alle jeg hadde møtt helt til jeg sto utenfor diskoteket.

De jeg og de andre hadde møtt der utenfor diskoteket ble viktig informasjon for politiet. Jeg skrev ned alt jeg husket fra inne på diskoteket hvem jeg hadde vært sammen med inne i lokalet. Det at vi hadde vært ute å luftet oss noen ganger og hvem jeg hadde snakket med. Til slutt skrev jeg om gåturen hjem, at vi hadde tatt snarveien via hovedveien og at vi hadde møtt en rød bil vi hadde synes kjørte litt andreledes som var på vei mot byen.

Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg ville bli innkalt til avhør. Det viste seg at jenta hadde vært utenfor diskoteket etter at jeg hadde gått hjem. Hun hadde vært der etter å ha fått haik fra bedehuset som ligger ovenfor skolen. Hun hadde fått haik med en rød bil som hadde kjørt forbi der jeg var på vei hjem, på det tidspunktet jeg og en annen fra skolen gikk hjemover. Ettersom jeg hadde skrevet om bilen vi hadde møtt på veien, var det interessant for politiet å snakke med meg.

Når jeg skal ned til avhøret går jeg samme bakveien nedover mot byen. Jeg går forbi barneskolen, inn i gågata, forbi puben og forbi diskoteket. Jeg tenker at jeg må forsøke å huske så mye som mulig fra sist gang jeg gikk denne veien. Inne på politihuset blir jeg eskortert inn på ett bittelite rom, jeg tror det er en mellomgang mellom to kontorer hvor de har rigget til en pult, to stoler og en skrivemaskin. En politibetjent kommer inn og hilser på før vi starter å gå gjennom kvelden sånn som jeg husker den.

Avhøret tar flere timer. Politibetjenten svetter og skriver. Det blir en pause når betjenten må ut av rommet for å lete etter blanko for å slette feil og skriver oppå igjen med skrivemaskinen. Han er imponert men også litt irritert over hvor mye jeg husker. Mest irritert fordi det er varmt, klamt og han har fått utdelt skrivemaskin i stede for data. I etterkant skjønner jeg at det er mange inne til avhør denne dagen, det er ikke nok plass eller nok pcèr til at alle betjentene har mulighet til å bruke data. Når vi kommer til hvor vi ankommer diskoteket blir spørsmålene flere og jeg prøver å huske mer detaljer, det samme gjelder veien hjem og hvilke biler vi treffer på veien.

Jeg er lettet når jeg er ferdig og nyter den friske luften på vei oppover til skolen igjen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg er egentlig ganske imponert selv over hvor mange detaljer jeg hadde husket fra kvelden. Gåturen hjemover går mye lettere og raskere enn gåturen til byen.

Etter noen dager slippes mer informasjon fra politiet til pressen. Vi leser at de er interessert i å komme i kontakt med de som kjørte bilen med jenta i fra bedehuset til byen. Det står at bilen er rød og den skal ha kjørt mot byen rundt midnatt. Det er først da jeg får bekreftet hvorfor jeg ble innkalt til avhør. Jeg og hun andre traff den bilen på vei hjem. Det er veldig rart å tenke på. Inni den bilen satt jenta og sikkert gledet seg til å treffe venninner og venner ute den kvelden.

I etterkant har ikke denne saken blitt løst. Det er fortsatt ikke noen som er blitt tatt for drapet. Men minnet fra denne kvelden og den røde bilen sitter. Det føltes bra å kunne bidra, selv om det ikke ble en løsning har vi som var der den kvelden fortalt alt i detalj så godt vi kunne for å prøve å hjelpe til en løsning.

Det at jeg var nærme en så alvorlig sak og hendelse tenkte jeg merkelig nok ikke så mye over akkurat når det skjedde men det har nok gjort at jeg i etterkant var mer bevisst på andre rundt meg. Vi som var midt oppi det ble påminnet hvor skjørt livet egentlig er og at det er faktisk ikke alt du har kontroll over. I en bitteliten by på en liten øy kan det skje grusomme ting som man egentlig ikke hadde kunnet forestille seg. Det å ikke glemme hvor sårbare vi er og hvor utsatt vi kan være, selv sammen med de du kjenner godt og i miljøet du er trygg i er viktig å huske. Det blir viktig å finne balansen mellom det å være forsiktig og det å ikke la hendelsen styre livet og sette begrensninger som ikke trenger å være der. Uansett så har vi ikke kontroll på alt som skjer rundt oss, men vi kan være oppmerksomme, følge med litt på naboen, være oppmerksomme på hverandre. Jeg tror det er bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite.

Vibece:-)

 

 

 

 

Oppskrift på Søtpotet og Gulrotsuppe med fersk Ingefær.

Søtpotet og gulrotsuppe med fersk Ingefær

I dag er det Onsdag og jeg skal lage en suppe med grønnsaker og krydder rot som inneholder masse antioksidanter, betakaroten, vitaminer, kostfiber og andre næringsstoffer. Når man blander det med egen kokt kraft, blir det en suppe som ikke bare smaker godt, men som også gjør godt for kroppen, rett og slett en suppe med superkrefter.

Søtpotet er utrolig næringsrik og en av de beste grønnsakene du kan spise. Vi er jo ikke så vant til å bruke søtpotet her i Norge, men det kommer mer og mer inn som en viktig grønnsak i vårt daglige kosthold. Ettersom den er søt på smak og inneholder mye fiber er det en grønnsak man kan bruke både til supper og som tilbehør til middagen. Søtpoteten kan være med på å regulerer blodsukkeret ettersom den inneholder det blodsukkerregulerende hormonet adiponektin. I tillegg har den lav GI som gir en jevnere blodsukker stigning og senkning. Den inneholder også betakaroten sånn som gulrot. 

Ingefær er en frisk og smaksrik rot, men i tillegg er den naturens egen medisin mot betennelser, smerter og kvalme. Flere vitenskapelige studier konkluderer med at Ingefær demper betennelse og reduserer smerte. I tillegg kan den være med å regulere høyt blodtrykk. Det er nok ikke uten grunn at ingefær er blitt brukt som en medisinsk plante i årtusener. Dessuten smaker den helt nydelig i supper og som te.

Gulrot er en toåring vekst i skjermplantefamilien. Den har ett høyt innehold av betakaroten som omdannes til A vitamin i kroppen. Vitamin A bidrar til å opprettholde normal hud og syn. Gulrot har også ett høyt innehold av kostfiber som er gunstig for fordøyelsen.

Kilder: Bama, Frukt.no

Så denne suppen er egentlig skreddersydd for alle som sliter med ledd, muskel, hode smerter. Kvalme, svimmelhet og høyt blodtrykk.

Oppskrift på Søtpotet og gulrot suppe med fersk ingefær: (4 porsjoner)

2 ss olivenolje til steking

1 gul løk

1 fedd hvitløk

3 ss ingefær revet

400 g søtpotet

200 g gulrot

1 l grønnsakskraft / buljong

2 dl kokosmelk

Salt

Pepper

1 stk lime

4 ss seter rømme

140 g bacon

Kutt løk, hvitløk, søtpotet og gulrot. Riv ingefær med rivjern. Fres løken i olivenolje oppi gryta til den er gyllen og litt mør. Ha i ingefær og hvitløk. La dette frese sammen i ett par minutter. Ha i søtpotet og gulrot, fres ytterligere ett par minutter. Hell over grønnsakkraft. La det småkoke i 10-15 min. Kutt bacon i små biter og stek imens suppa koker. Hell kokosmelk i suppa etter at den er ferdig å koke. Varm opp til kokepunktet.

Kjør suppen med stavmikseren til den blir jevn. Smak til med salt, pepper og lime.

Legg en klatt rømme og sprøstekt bacon på toppen av hver porsjon og server gjerne med ett godt brød ved siden av.

Tips: Jeg pleier å ha litt honning i suppene mine for å balansere smaken, ettersom søtpoteten gir sødme så synes jeg ikke det trengs i denne, men hvis smaken trenger en liten ekstra piff kan du bruk en ts honning. Bruk gjerne krydder som frisk koriander eller spisskummen for ekstra smak.

Velbekomme

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Livsstilsendring, hva er det lissom?

Foto: Favoritt utsikt fra sofa

Jeg har sikkert vært med på syv Grethe Roede kurs, meldt meg på fem forskjellige kosthold og treningsopplegg på nett, gått på lavkarbo i flere perioder, tatt pulverkurer og begynt å trene alt fra timer i sal til løping. Problemet er at det ikke er noe som jeg klarer å få til å vare. Det blir det kurset eller den måneden med trening også kommer det ett eller annet inn fra venstre som vipper meg av pinnen. Det kommer alltid ett eller annet i veien ved ett eller annet tidspunkt, det er liksom ikke til å unngå. Det å gjennomføre ett kurs, starte ett nytt kostholds regime eller en ny treningsform er hva jeg leser i media at er livsstilsendring.

Fikk denne boken av min svigerinne, anbefaler

Så hvordan i huleste klarer folk å endre livsstil som varer i årevis? Det har jeg veldig lyst til å finne ut av. I fjor sommer begynte jeg å tenke ut om jeg kunne finne en plan som kan funke for meg. Jeg tenkte at det lureste er nok å starte fra toppen, med hodet. Når ting begynner å skjære seg og jeg ikke klarer å holde ut, er det som regel tankene som gjør at jeg tar avgjørelsen om å fortsette eller ikke. Tankene er jo der å forstyrrer hele tiden. De kommer å går uten at jeg egentlig har tenkt til å tenke så mye. Det å stoppe tankene er faktisk noe jeg må øve meg på. Når jeg klarer å stoppe opp, finner jeg ut mer av hvordan jeg egentlig føler i kroppen. Det er følelsen i kroppen jeg gjerne vil fange når jeg står overfor viktig og uviktige valg i hverdagen.

Fotograf: Herman 9 år

Det å få ryddet opp i hodet har også betydning når jeg skal gjøre mine valg. Etter at jeg begynte å skrive historier har jeg følt en lettelse for å ha fått sagt det. I innleggene har jeg lagt ned episoder som har hatt betydning for den jeg er i dag. Noen ganger kan det som har skjedd i livet bli en hindring for å komme meg videre. Det er lett å tenke at jeg har opplevd flere ting som på en måte gir situasjonen jeg er i nå en forklaring. Legen sier at ofte er det en traumatisk opplevelse eller stress som utløser den autoimmune sykdommen. Det gjør at jeg kan tenke at dette her kan jeg faktisk ikke noe for. Det skjedde bare og da er det ikke så mye jeg får gjort med det. Ved å skrive historiene ned har jeg lagt de fra meg og jeg kan se fremover samtidig som jeg kan ta de frem når jeg har lyst. Det har vært viktig for meg å skrive historiene akkurat sånn som jeg husker at det var. Underveis i skriveprosessen kommer jeg ofte på detaljer jeg egentlig hadde glemt litt eller at noen av dere som leser kommer på detaljer, det er gøy. Dette gjør at jeg opplever noe i prosessen med å skrive. Det blir en prosess for å komme videre. Det er en bra prosess for meg.

Tur på i Justøyskogen

Det andre jeg har funnet ut er lurt er å snakke med andre. Nærmest er jo Mannen, og takk gud for at jeg har en mann som ikke er redd for å si det han mener. Det kan selvfølgelig også være irriterende, men som regel finner jeg ut at det han sa var jo i grunnen ganske fornuftig. Ettersom vi har to hunder og ofte er på tur i skogen åpner det seg mulighet til samtaler uten at vi blir avbrutt av barn eller telefon. Det er viktig å ha noen å holde fast i, særlig hvis du som meg er litt impulsiv og synes det meste høres ut som en utrolig god plan i utgangspunktet. Jeg har også meldt meg inn i flere grupper på Facebook, rett og slett for å snakke med andre som strever med de samme utfordringene. Jeg har hatt faste  avtaler med legen og har en avtale med sykehuset om oppfølging. Det å finne ut hva andre har gjort og snakke med de som jobber med folk som har vært nødt til å gjøre endringer i livsstil for å få bedre livskvalitet gir masse informasjon som jeg kan dra nytte av.

Tur på Justøya

Alle fine ord og all henting av informasjon er vel og bra, men det skjer jo ingenting hvis ikke jeg gjør noe aktivt med det. Her er jo mitt største hinder. Masse planer og masse informasjon, men lite action. Eller action i en kort periode før jeg gir opp. Så hva er annerledes nå? Det vet jeg jo egentlig ikke helt enda ettersom jeg er bare i startgropen av å finne hva som er best for meg akkurat nå.

I dag er det to uker igjen av opplegget jeg er med på gjennom NAV. I utgangspunktet er det ett tiltak som varer en måned men ettersom jeg har hatt en positiv utvikling har jeg fått det forlenget til fire ekstra uker. I løpet av disse månedene har jeg trent flere ganger i uken og jeg har vært hos en jobb veileder en gang per uke. Hos veileder har jeg fått tenkt gjennom min hverdag, en av oppgavene er faktisk å skrive ned alt du gjør hver dag i to uker. Også har vi sett på noen forskjellige alternativer til hvilke muligheter det er for meg fremover. Ut fra disse samtalene er jeg nå i gang med prosessen i forhold til jobb. Jeg har ett stort ønske om å kunne jobbe, både for å gjøre nytte for meg men også fordi jeg liker å samarbeide med andre. Det å finne balansen mellom hvor mye jeg kan jobbe og hva jeg kan gjøre er en kabal som må legges i månedene frem til sommeren. Jeg vil skriver mer om det når ting er litt mer i boks, men hvis det går som planen ser ut nå, vil jeg få en spennende tid fremover.

Så om to uker er det altså opp til meg selv. Da vil jeg stå på egne bein men samtidig ha med meg den erfaringen og de planene som er påbegynt i løpet av disse åtte ukene. I tillegg har jeg startet en egen prosess med å rydde opp i tanker og finne pusterom der jeg klarer å slappe helt av. Det er når jeg skal fortsette prosessen at jeg vil kalle det en vei mot livsstilsendring. Jeg ser at det er akkurat det som må til. Men kanskje ikke alt på en gang, kanskje forsøke å holde på de gode vanene jeg nå har startet på og ikke gape over mer de neste månedene.

Jeg tror at min livsstilsendring vil ta min livstid. Forutsetningen forandrer seg jo hele tiden. Da er det viktig å fange opp det som skjer, være til stede i egen kropp og eget hode. Følge sitt eget tempo og gjøre de endringene som kan gjøre hverdagen lettere og livskvaliteten større.

Vibece:-)

 

Hvorfor ble jeg egentlig ikke skuespiller?

Bildet er hentet fra internett: Maleri av Bjørg Thorhildsdottir. PS: Elsker dette bildet..

Helt fra jeg var liten har jeg sagt når noen spør at jeg skal bli skuespiller når jeg blir stor. Ikke aner jeg hvor det kom fra, men det kjentes rett og slett bare som noe jeg hadde lyst til. Når jeg begynte på videregående og fikk vite at det skulle være Russerevy, bestemte jeg meg for at den skal jeg være med på. Men ettersom Videregående ikke ble helt sånn som jeg hadde sett for meg, måtte jeg vente ett par år ekstra på å stå på scenen. 

Jeg valgte å gå Helse / Miljø fag for så å gå over på Allmennfaglig studieretning etterpå. I tillegg tok jeg ett avbrekk med folkehøyskole før jeg kom tilbake og tok siste året. Det gjorde at jeg ikke gikk sammen med de jeg hadde gått Ungdomsskolen med. Jeg gikk siste året sammen med elever som var to år yngre enn meg.

Ett par av jentene i klassen tok kontakt den første dagen på skolen, det var jeg veldig glad for. Jeg kjente egentlig ingen i det kullet fra før. I begynnelsen av skoleåret ble det fort snakk om russetid og oppstart av øving til russerevy. Det ville jeg være med på. Selv om jeg kjente veldig få, tenkte jeg at denne sjansen må jeg bare ta. Dette hadde jeg jo tenkt på i over fire år. Dette skulle bli den gangen hvor jeg fikk prøve meg som skuespiller. Jeg var klar!

Historien om "Gunda" Russerevy 1996;

Jeg sto i den trange og mørke trappa opp til scenen, beina kjente jeg ikke lenger og hjertet dundret i brystet. Idet jeg gikk mot toppen av trappa var jeg så skjelven at jeg nesten ikke klarte siste trinnet. Scenen lå inn til venstre og jeg kunne stå bak teppene på siden å se sketsjen som var før jeg skulle på. Det gjorde meg enda mer nervøs. Jeg kaldsvettet og tenkte dette, dette klarer jeg bare ikke å gjennomfør.

De andre er ferdige og lyset blir skrudd av. Når jeg går ut på scenen er det noe som klikker inni meg. Jeg blir helt rolig, nå var det min tur, jeg måtte gjøre mitt beste, jeg måtte få med meg publikum og jeg måtte komme meg gjennom monologen akkurat som jeg hadde øvd på så mange ganger. Når lyset slås på og jeg begynner å prate er det som om jeg har gjort dette før. Det faller seg helt naturlig. Jeg rett og slett digger det.

Sketsjen handler om en jente som er røff i kantene. Hun heter Gunda og spiller fotball for Nesodden IL. Hun har altfor stor shorts og håret er satt opp i en stor tutt midt på hodet for å symbolisere en røyksky av en avgått bombe. Kallenavnet til Gunda blant lagvenninnen er Bomba. Jeg har skrevet teksten selv og jeg tenker at Gunda har mye av meg i seg. På barneskolen var jeg den tøffe jenta i klassen. Jeg spilte fotball og hang egentlig mest sammen med gutta. Overgangen til Ungdomsskolen ble utrolig tøff og ett sjokk for meg. Alt var forandret. Gutta var mer interessert i de nye jentene og det ble en forventning om at jeg som jente, ikke skulle henge med gutta på fotballbanen lenger. Alle de jeg hadde gått sammen med i seks år var nå spredd over 5 klasser. Tryggheten og samholdet vi hadde hatt i årene på barneskolen var borte. Jeg tror at grunnen til at jeg finner roen på scenen allerede den første kvelden er mye takket være karakteren jeg spiller. Gunda er en jeg kjenner og en jeg er trygg på å være. Hun representerte på en måte mye av det jeg hadde vært og jeg tok henne frem igjen etter mange år inni mitt hode.   

På slutten av sketsjen har jeg en punch line før jeg går av scenen. Det jubles og klappes, en utrolig digg følelse! Jeg gjorde det. Jeg gikk på scenen med min egen tekst foran masse kjente og var en karakter de ikke hadde sett før. Det var en kjempeopplevelse.

I det siste nummeret av revyen går vi alle ut på scenen og synger avslutningssangen. Det føles så godt, vi har gjort dette sammen og vi har gjennomført. Stemningen bak scenen er preget av lettelse. Vi går ut for å møte venner og kjente. Jeg husker jeg kom opp trappa og det ble mange klemmer og noen sier at de synes jeg var flink. Mange sier også at de synes jeg var den beste av alle skuespillerne på scenen. Det føles ubehagelig. Avisen er der og intervjuer instruktører og kapellmester. Vi er alle spent på om vi får en bra anmeldelse.

Neste dag når, avisen kommer, åpner jeg den for å lese om revyen. Vi fikk en kjempebra anmeldelse! Journalisten skrev at musikk og sketsjer var godt satt sammen og han anbefalte revyen på det sterkeste. Det sto kommentarer om enkelte av skuespillerne og noen av de beste sketsjene. Det sto ingenting om min monolog, jeg kjente at jeg ble skuffet. Det å skape en tekst, gjøre en monolog og stå foran dine nærmeste koster. Ikke bare hadde jeg skapt en hvilken som helst karakter men jeg hadde laget parodien på den jenta jeg hadde satt fra meg i skolegården på barneskolen. Det tror jeg ikke det var noen andre enn meg som forsto og det forventet jeg ikke at noen andre enn meg skulle forstå.

Vi hadde flere forestillinger i løpet av en uke, jeg husker ikke helt hvor mange. Jeg digget å stå på scenen, det var en god følelse hver gang jeg gikk fra hundre og tyve i puls til å bli helt rolig når lyset kom på. Jeg hatet å møte publikum etter forestillingen. Hver gang fikk jeg høre at de synes jeg var så flink, hver gang ble jeg sammenlignet med de andre. For meg ble ikke samholdet bak scenen det samme etter at vi hadde begynt å spille for publikum. Det var ubehagelig å kjenne på. Jeg var glad når revyen var avsluttet og fokuset ikke var på prestasjonen på scenen lenger.

Når jeg tenker tilbake på den tiden var det så mange følelser jeg ikke klarte å sortere. Jeg var ikke bevisst den sårheten og det jeg egentlig forsøkte å fortelle fra scenen. Jeg hadde vært ensom i ungdomsskole tiden. Jeg hadde mistet meg selv og jeg følte at jeg ikke visste helt hvem jeg var lenger. Det skulle ta flere år før jeg fant tilbake til den følelsen, den følelsen av å kunne si her er jeg, dette er den jeg er.

Karrieren som skuespiller la jeg på hylla den dagen sceneteppet gikk igjen etter siste forestilling av russerevyen. Jeg var så glad når jeg hadde gjennomført, men jeg var også sikker på at skuespiller det skulle jeg ikke bli. Det å stå på scenen var fantastisk, men det å føle på konkurransen og presset mellom oss bak scenen, det skremte meg. Jeg tror det var mange faktorer som gjorde at jeg følte det akkurat sånn, jeg kjente veldig få av de jeg gikk sammen med og det gjorde at jeg ikke var trygg nok til å la de andre slippe innpå. Det er lett at man blir utenfor når man ikke slipper andre inn.

Behovet for å uttrykke meg har jeg hatt hele tiden. Det er vel derfor jeg har startet å blogge. Det å kunne skrive historier og fortelle er en annen måte å uttrykke hvem jeg er, hvem jeg har blitt, drømmen om hvem jeg vil være og veien jeg går for å komme nærmere den jeg faktisk er. Kanskje det er sånn som i maleriet øverst i innlegget, kanskje du må miste deg selv en stund, for når du mister deg selv, det er da du finner ut hvem du ikke er og det er halve jobben.

Livet er en scene der vi alle må finne vår plass, hvis du gjør det ærlig og slipper andre inn finner du plassen på scenen helt naturlig, hvis du prøver å være noen du ikke er vil livet på scenen bli ganske så uutholdelig til slutt.

Jeg tor at det at du er den du er, det er den største fordelen du noensinne vil få.

Vibece:-)

 

 

 

Kraften i suppa!

Etter noen år med en kropp som ikke funker helt sånn som den gjorde tidligere har jeg søkt masse informasjon. Hos legen, på nett, via ernæringsfysiolog og via venner og bekjente. Det som etter hvert har blitt viktig for meg i søken etter noe som kan hjelpe er at det jeg tilfører skal være mest mulig naturlig. Hos legen har jeg fått flere typer medikamenter som hjelper det ene men gir bivirkninger og skader det andre. Det har vært perioder hvor medisiner har reddet min tilværelse men det har vært så altfor kortvarig. Så nå leter jeg etter noe som kanskje kan vare litt lengere. Jeg mener absolutt ikke at man skal slutte med medisiner eller ikke prøve ut disse for å se hva kroppen kan ha nytte av den men kanskje man kan gjøre begge deler. Jeg tenker at det skader uansett ikke å gjøre ett forsøk. 

Mine innlegg og bilder det siste halve året har vært preget av at jeg er over middels opptatt av min egen kraft.

Det å lage sin egen kraft er egentlig veldig enkelt, det å lage sin egen kraft kan i følge flere leger og ernæringsfysiologer være nyttig for både helse og velvære:

Anbefalt mot en rekke sykdommer

Tidligere ble gelatin brukt og anbefalt med stor entusiasme av flere leger, og kraft har historisk vært et tradisjonelt botemiddel mot blant annet forkjølelse, influensa og plager knyttet til fordøyelsessystemet, ledd, hud, lunger, muskler og blodet. Dette er i varierende grad understøttet av moderne forskning.

Gelatinrike matvarer kan motvirke fordøyelsesplager ved å regulere nivået av magesyre, stimulere funksjonen til ulike kjertler og beskytte mage- og tarmslimhinnen. Gelatin er derfor blitt brukt i behandlinga av ulike mage- og tarmlidelser, inkludert for mye eller for lite magesyre, og inflammatoriske tarmsykdommer som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Det er også blitt brukt ved kolikk, irritabel tarm og lekk tarm.

På 1800-tallet brukte leger gelatin mot spesielle typer magekatarr og spedbarnsdiaré. De mente at effekten skyldtes gelatinens evne til å nøytralisere giftstoffer i tarmen. Tidligere har også leger brukt gelatin i behandling av cøliaki eller glutenintoleranse og andre former for matvarereaksjoner.

Gelatin, brusk og kraft har dessuten vært anbefalt mot sykdommer i muskel- og skjelettsystemet, slik som slitasjegikt (osteoartrose) og leddgikt (revmatoid artritt). Blant annet kan de aktive stoffene bidra til å gi høyere beintetthet, hemme nedbryting av kollagen i beinvevet og redusere smerter hos pasienter med gikt. Forsøk har vist at tarmen tar opp nedbrutt (hydrolysert) gelatin og akkumulerer det særlig i bindevevet.

Videre har leger eller terapeuter anbefalt disse remediene mot tilstander som anemi og andre blodsykdommer, underernæring, mineralmangler, beinskjørhet, dårlig sårheling, nedsatt immunforsvar, trøtthet, astma, muskeltap, diabetes, gulsott og andre leverproblemer, og til og ved kreft. For å kontrollere aggressive sykdommer som kreft, må kroppen være i best mulig stand til å danne kollagen. Til dette trenger cellene rikelig med blant annet vitamin C samt lysin og prolin.

Sentralt i folkemedisinen

Begynnelsen til gelatinterapi er begravd i forhistorien, og den terapeutiske anvendelsen av ulike typer kraft har vært mangfoldig.

I skriftene til San Han Ron (204 e.Kr.) står det at gelatin har vært brukt som et blodstillende middel i Kina og Japan siden oldtiden.

I folkemedisinen har fyldig kyllingkraft, også kalt jødisk penicillin, hatt ry for å være et effektivt remedium mot influensa. Middelalderens kjente, arabiske lege Maimonides (1135-1204) anbefalte dessuten kyllingkraft som behandling mot forkjølelse og astma.

En annen folkelig oppfatning har vært at kraft basert på fiskehoder fremmer viriliteten, noe som burde lokke mannfolka til kraftgrytene. Fiskekraft lagd av skrotten og hodet, inkludert skjoldkjertelen, er spesielt rik på mineraler, inkludert jod. I tillegg inneholder den skjoldkjertelhormoner og andre stoffer som ernærer skjoldkjertelen. For fire tusen år siden behandlet kinesiske doktorer aldrende pasienter med suppe lagd av skjoldkjertler fra dyr. Ifølge gamle tekster gjorde denne behandlinga at pasientene følte seg yngre, fikk mer energi og bedret sine mentale evner.

Kilde: Helsemagasinet

 

Bilde 1: Lys kraft                                                                                       Bilde 2: Mørk kraft

Min oppskrift på koking av kraft:

2 kilo bein med eller uten kjøtt

4 liter vann

2 gule løk

1 sellerirot eller fem selleri stenger

1 purre

4 gulrøtter

1 lite laurbærblad

2 pepperkorn

1 ss salt

(2 ss Meierismør til steking)

Fremgangsmåte lys kraft; (bilde 1)

Skyll kjøtt og bein i iskaldt vann. Skrell alle grønnsakene og ha alt oppi en stor gryte. Strø på salt og hell på vann. Hvis du ikke har liter mål skal vannet dekke grønnsaker og bein med kjøtt. Legg oppi laurbærblad og pepperkorn.

Kok opp og la kraften så vidt boble i ca 3 timer uten lokk. Skum av underveis, det vil si ta av skummet som legger seg på toppen. Det gjør at kraften blir klarere på farge.

Når kraften er ferdig kokt fisker jeg ut grønnsaker og bein for så å sile kraften. Det blir ca 3 liter kraft så det holder til flere middager. Frys ned det du ikke skal bruke i løpet av de neste dagene.

Fremgangsmåte mørk kraft; (bilde 2)

Smelt smøret i bunnen av gryta, ha oppi ferdig renset bein, fres i noen minutter. Skrell alle grønnsakene bortsett fra den gule løken. Ha grønnsaker og løk med skall i gryten. Fres i ytterligere noen minutter. Hell over salt og vann før laurbærblad og pepper korn puttes oppi.

Kok opp og la kraften så vidt boble i ca 3 timer uten lokk. Skum av underveis, det vil si ta av skummet som legger seg på toppen. Det gjør at kraften blir klarere på farge.

Når kraften er ferdig kokt fisker jeg ut grønnsaker og bein for så å sile kraften. Det blir ca 3 liter kraft, så det holder til flere middager. Frys ned det du ikke skal bruke i løpet av de neste dagene.

Vibece:-)

 

 

Trening gir mening

Noen uker før jul startet jeg opp med trening gjennom ett tiltak hos Avigo / Falck helse. I utgangspunktet hadde jeg ett opplegg med fysioterapeut på sykehuset, med egentrening hvor planen var å gå turer og gjøre styrke øvelser hjemme. Men når jeg fikk denne muligheten går jeg for det. Trening er jo trening.

Nå får jeg skikkelig oppfølging av fysioterapeut. Til å begynne med blir jeg fulgt tett opp tre ganger i uka, Mandag, Onsdag og Fredag. Jeg har fått ett tilpasset treningsprogram med forskjellige øvelser. Etter hvert som jeg er kommet mer inn i programmet vil jeg være mer på egenhånd.

Egentlig litt rart å være tilbake på treningsstudio etter så lang periode vekke. Det føles både kjent og ukjent. Det skaper håp om å klare og gjennomføre. I tidligere treningsstudio forsøk har det vært ett par ganger med trening før jeg har måtte kaste inn håndkleet. Så nå begynner jeg forsiktig. Tar ingen sjanser.

Det flotte med å være på tiltak er at de jobber med veldig mange forskjellige mennesker. De har en forståelse for at jeg har noen utfordringer og at jeg er litt angst for å skade meg. Fysioterapeuten min Linn Therese, gir tydelige tilbakemeldinger, pusher når det trengs og har forståelse når det trengs. Hun er opptatt av å være til stede i kroppen under trening. Jeg må puste med magen og kjenne hele kroppen før jeg starter med hver enkelt styrkeøvelse. 

Sist jeg startet å røre på kroppen var sommeren for halvannet år siden. Jeg satt på jobb en dag og fikk se en reklamesnutt om KK mila 2016. Den helgen KK mila skulle være hadde jeg og en av mine beste venninner allerede planlagt Oslotur for å gå på stand up show. Jeg ringte venninnen min og sa; "skal vi løpe KK mila?? Det er 7 uker igjen til løpet så vi rekker jo å trene litt?" Jeg tror jo ikke på tilfeldigheter. Jeg tror at noen ganger er ting bare ment til å bli gjennomført. For når jeg ringte henne, satt hun å leste KK og hadde skjema for treningsopplegg foran seg.

Vi var veldig enige om at dette kunne vi så absolutt klare. Hun tok bildet av skjemaet og sendte på melding. Dagen etter var vi i gang med første rute. Opplegget var å starte rolig. Gå i syv minutter å løpe i ett minutt, gå i syv minutter også løpet i ett minutt. Jeg tror hele økten varte i tyve minutter. Etter noen dager økte det på med løping ved å  bytte ut gåing med løping, antall minutter i bevegelse var det samme. Dette var jo genialt! Følte nesten at jeg lurte kroppen til å løpe lenger og lenger hver dag. 

Jeg fulgte skjemaet slavisk. Var ute hver morgen og sendte oppdatering med bilde til min venninne, hun gjordet det samme til meg. Det måtte jo dokumenteres. Etter syv uker med forsiktig tilnærming til jogging, klarte jeg å holde koken i 30 minutter til sammen. De første gangene jeg jogget så lenge at jeg følte at jeg kom inn i en rytme var helt magisk. Følelsen av at kroppen funker, det kan bare ikke beskrives. 

Jeg var så spent og så klar for KK mila. Dette skulle bli gøy! Uka før løpet ble jeg alt for ivrig. Jeg løp hver dag. Rett og slett bitt av basillen. Dagen før løpet løp vi sammen rundt Middelalder parken. Konkurranse instinktet slo inn nå som vi var to som løp sammen. Jeg skulle ikke være noe dårligere. Jeg tok i altfor mye. På siste runden kjente jeg det venstre hofta. Dritt....  Etter en god natt søvn og sta som jeg er gjennomførte jeg løpet. Jeg løp nesten hele veien. Tiden ble ikke akkurat iblant de ti beste men jeg gjennomførte!

 

Etter helgen i Oslo hadde jeg betennelse hofte i over ett år. Ingen løping, begrenset mulighet til turgåing, bare ta det med ro og håpe på at det ville gå over. Kroppen og med litt hjelp fra medisiner ordner jo opp til slutt. Dette er altså grunnen til at jeg ikke tør å ta treningen fullt ut akkurat nå. Det er nå det er det viktig å skynde seg sakte. Ikke bli for ivrig. Løpe bare få minutter av gangen, og trene styrke samtidig.

Det jeg har lært av alle gangene jeg har startet opp og måtte gi meg igjen er at jeg kan klare å presse meg veldig langt hvis jeg bare bestemmer meg for det. Men jeg har ingen styring på konsekvensene av å presse meg for hardt. Jeg klarte å trene i over syv uker sammenhengende, jeg klarte å gjennomføre det målet jeg hadde satt meg og jeg klarte å løpe i 30 minutter sammenhengende. Men jeg klarte ikke å lytte til signalene fra kroppen. Det håper jeg er forskjellen fra da til nå, jeg er mer i ett med kropp og hode. Jeg kan bedre kjenne etter hva som er hva. Jeg er fokusert på å ha med meg hodet når jeg trener. Trening er ikke bare fysisk, det er også psykisk, for å gjennomføre må begge deler trenes, det gir mening:-)

I morgen er det ny uke med trening og andre aktiviteter. Jeg skal koke suppekraft og lage en ny suppe etter oppskriften jeg fikk av en venninne (Trude). Det gleder jeg meg til. Oppskrift og bilder kommer i neste innlegg på bloggen.

Ha en strålende Søndag!

Vibece:-)

 

 

En opplevelse for livet!

 

Bildet er fra en strand i Australia

Forrige Søndag, på nyttårsaften reiste min eldste niese på sin opplevelse for livet. Turen har vært planlagt i godt over ett halvt år og vi i storfamilien har snakket mye om praktiske ting, forventninger og opplevelser underveis. Når hun bestemte seg for å reise kom alle minnene fra min opplevelse for livet opp igjen. Jeg har fortalt henne om deler av min tur. Hvordan det var for nesten tyve år siden. Det morsomme er at hun skal innom en del av de stedene jeg var innom, så jeg gleder meg veldig til å følge henne og hennes venninne på Instagram.

Australia / Fijji 2001;

Vi hadde vært to uker i Sidney, men nå var tiden kommet for å fortsette reisen. Når vi satte oss i taxien har vi vært på reisefot i nesten tre måneder. Vi er godt vant og trygge på hva vi må gjøre når vi kommer på flyplassen og når vi endelig er fremme på en ny destinasjon. Det at vi har reist så lenge gjør at vi tar livet ganske med ro. På plass inne i avgangshallen er vi sultne. Både jeg og venninnen min bestiller ett varmt måltid og rigger oss til ved ett bord ikke så langt unna sikkerhetskontrollen. Imens vi venter på maten hører vi at noen blir ropt opp over høytaleren flere ganger. Ingen av oss hører egentlig etter men er mer opptatt av å få sekker og alt utstyret vi har med oss plassert rundt det lille bordet. På en eller annen måte registrerer vi nok oppropet. Muligens fordi det ble ropt opp ganske ofte. Vi får maten, og har akkurat begynt å spise når vi ser på hverandre; er det vi som blir ropt opp?? Vi lytter ekstra godt ved neste opprop...."can Miss Usen (Osen) and Miss Udegar (Ødegaard) please come to gate, it is closing in two minutes." Muligheten for at det var oss de hadde etterlyst er nå absolutt til stede. En kjapp sjekk av billetten konstaterte at flyet letter om få minutter. Ettersom kontoen begynner å bli ganske så slank etter måneder på tur, bestemmer vi oss for at vi kaster rett og slett ikke varm mat. Vi hiver sekkene på ryggen. Maten tar vi i hånda. Så løper vi. Mot sikkerhetskontrollen.  Det viser seg at det var ganske uaktuelt å få lov til å ta med seg mat gjennom. Vi prøver flere overtalelses teknikker, men uten hell. Vi sender sekkene inn i røntgenmaskinen for så å hive i oss måltidet. Sikkerhetsvaktene er ikke spesielt imponerte, men det gir vi  ganske så blaffen i. Vi kommer oss til slutt gjennom og løper mot flyet.  Hiver sekker og utstyr på en tralle utenfor  før vi går inn i kabinen der hundrevis av mennesker som har ventet på oss sitter å stirrer på døren. Vi finner raskt setene våre, dumper ned og er helt stille..flaut... men vi rakk det!

Bildet er fra vi leide bobil i Australia;

Flyet lettet utpå ettermiddagen og vi hadde en mellom landing på New Zealand før vi landet på Fijji. Det å komme fra trygge og organiserte Australia til Fijji hvor det var en pågående borger krig, var vi absolutt ikke forberedt på. Jeg hadde ikke tenkt tanken om at det kanskje var litt utrygt før vi kom ut i ankomsthallen etter å ha hentet bagasjen. Vi ble møtt av flere soldater med våpen. Det var piggtråd rundt hele parkeringsplassen. Ankomst hallen tømte seg fortere enn vi klarte å tenke og til slutt sto vi igjen der alene. Vi hadde ikke booket noe sted for natten. Klokka var vel sånn 0100. Den eneste andre personen vi kunne finne var en eldre mann med turban. Han tok kontakt med oss og vi ble med i hans bil ut fra flyplassen. Etter noen minutter kjøring fikk vi avtalt en pris for overnatting og han skulle ordne med transport ut til byen vi skulle ta båten fra og videre ut til noen øyer i havgapet dagen etter. Den natten sov vi i samme seng.

Morningen etter kom det en taxi å hentet oss. Sjåføren var en tynn eldre herre som ikke snakket ett ord engelsk. Vi hev sekkene bak i bilen og satte oss i baksetet. Mannen med turban hoppet inn i foran. Vi ble litt overrasket over at han skulle bli med, men mest var vi glade for han kunne kommunisere med sjåføren. Det ville vise seg å ikke være en fordel på sikt. Vi kjørte ut av byen og kom ut på ganske dårlige veier. Det hadde vært helt stille i bilen frem til nå, men mannen med turban begynte å snakke. Vi skjønte ganske raskt at samtalen handlet om betaling. De ble ikke enige. Vi hadde betalt en sum til mannen med turban, men nå hadde han funnet ut at han skulle prute på turen. Sjåføren ble mer og mer irritert. Jo mer sint han ble, jo fortere kjørte han. Jeg husker jeg sank ned i sete for å få beskyttelse for nakken, bilen hadde ikke nakkestøtter, bare sånne seter med lav rygg. Vi mer eller mindre lå ned i setet da vi kom til en rundkjøring. Det peip i dekk og bilen nærmest hoppet over kanten av ringen i midten. Jeg snudde meg til venninnen min og sa hvis vi overlever dette så overlever vi alt.

Vel fremme hoppet vi ut av taxien og sa farvel til sjåføren og mannen med turban. De fortsatte kranglingen imens vi orienterte oss mot brygga der båten skulle gå fra. Det var ubehagelig varmt. Vi fant en kiosk hvor vi fikk kjøpt vann og chips. Det skulle bli uendelig godt å komme seg ut på havet med masse luft rundt. Båten var en liten hjemmesnekra sak som var lang og ikke så brei. Kan tenke meg det var blass til max 8 passasjerer. Vi gikk ned en liten trapp til ett rom hvor det var snekret benker på begge sider. Mellom benkene ble det fylt opp med bagasje. Turen over skulle ta noen timer. Idet vi begynte å kjøre, kjente vi lukten av diesel, en skikkelig eim som fylte hele rommet. Utrolig ubehagelig. I tillegg til lukten ble det varmt og klamt inne i det lille rommet. (Vi fikk senere vite av andre backpackere at båten hadde kallenavnet "the coffin", kisten ) Når vi hadde kjørt i noen timer begynte motoren å lage rare lyder. Akkurat der jeg satt sto det to kanner med diesel. Kapteinen kom ned for å stikke en slange fra diesel kanna og over til tanken på båten, eimen av drivstoff ble helt uutholdelig. Vi ble liggende å drive i ganske lenge. Hvor lenge kan jeg ikke huske men jeg husker at turen hadde tatt fem timer til sammen. Til slutt kom noen i en åpen båt for å hente oss. Det var fantastisk. Vi kunne endelig puste igjen og det var blitt kvelden så lufta var kjøligere. Jeg husker godt den båtturen og hvor lettet vi var, vi bare lo nesten litt hysteisk hele veien inn mot øya. Vi var slitne.

Bildet er fra innseiling til øyen på Fijji;

Når vi fikk se hva som ventet oss var turen absolutt verdt det. Hvite strender uten parasoller så langt øye kunne se. Veldig lite bebyggelse, mest jungel og strand. Vannet var helt klart og blått, vi var kommet til paradis. Her skulle vi være i to uker, fantastisk. De to ukene fikk vi skikkelig slappet av. Vi spiste god mat, veldig enkel mat men kjempegodt. Vi badet, matet fisk og snorklet. Noen av strendene like ved der vi bodde var helt folketomme. Husene vi bodde i var små bungalower, jeg og venninnen min hadde en alene. I Australia hadde vi delt rom med flere andre, så dette var luksus. Det var ikke gulv eller vinduer i husene men det var stråtak og vi kunne gå inn dit å kjøle oss ned. Alle måltidene var felles for alle gjestene. Båten gikk bare en gang i uken så det ville ikke komme nye til øya før etter en uke. Det var utrolig godt å roe ned etter tre måneder med fullt kjør, og ikke minst to døgn med en ganske så strabasiøs reise.

Bilde 1 er av en lokal fisker på Fijji, Bildet 2 er av en øde hvit strand på Fijji;

 

Når jeg sier opplevelse for livet så var det akkurat det. Ikke bare det å kunne reise å se forskjellige plasser i verden, eller å møte mange forskjellige mennesker men også den oppdagelsen det er at uansett om jeg sitter i sofaen hjemme eller om jeg sitter på en båt midt på havet mellom fastland og øyer på Fijji så er jeg den samme. Jeg er meg uansett hvem jeg møter og hvilken situasjon jeg er oppi. I tillegg fant jeg vel ut mer om hvem jeg er gjennom møtet med alle stedene og møtet med alle menneskene. Jeg fant ut at jeg er mye tøffere enn jeg hadde trodd, jeg er mer uavhengig enn jeg trodde og jeg kan ta vare på meg selv og andre også ute i den store verden. Dette er oppdagelser jeg vet at min niese vil sitte igjen med. Det er det som er opplevelsen for livet!

Vibece:-)

 

 

Suppe dilla og Blogg

 

I april i år tok jeg en avgjørelse jeg ikke angrer ett sekund. Gjennom noen år har jeg vært frem og tilbake på jobb. Det har vært perioder med mye jobbing og det har vært perioder meg ingen jobbing. Altså veldig uforutsigbart, både for meg og for arbeidsgiver. Jeg er heldig og har en forståelsesfull arbeidsgiver som vil det beste  for  både bedriften og for meg. Vi ble enige om at jeg skulle ta ut ett års permisjon fra og med August 2017.

Ett år høres ut som veldig lenge, men det er faktisk ikke så lenge hvis ikke det brukes til noe. Jeg vil bruke året til å komme tilbake en eller annen form for jobb og kunne være forutsigbar. Derfor ble det viktig for meg å få testet ut min arbeidsevne. Rett og slett min arbeidskapasitet. Det her er jo noe NAV systemet hjelper til med, gjennom tiltak som settes i gang når man har vært borte fra jobb i en viss periode. For min del, har jeg vært i jobb halv tid hele tiden derfor har jeg aldri fått tilbud om ett opplegg for kartlegging. Så på egent initiativ ble det sendt en søknad for arbeidsevaluering fra NAV.

Jeg leser jo det som står i media og har litt egen erfaring nå så jeg visste at det ville ta tid før jeg kom i gang med opplegget. I løpet av sommeren laget jeg meg en liten og overkommelig plan for høsten. Jeg fant ut at det måtte ikke være for mye, men det måtte være litt forpliktende. Det  måtte ikke være sånn at jeg ikke klarte å gjennomføre det, men samtidig sånn at jeg fikk testet om jeg faktisk fikk det til.

Det jeg bestemte meg for var Suppedilla. Det startet med at jeg fortalte ideen min om å lage supper hver Onsdag til Mamma. Jeg ville lage suppene helt fra bunnen av og med ferske ingredienser. Det skulle være supper som kunne gi mye næring og som kunne varme oss gjennom høsten. Mamma spurte om ikke jeg kunne lage litt ekstra så de også fikk suppe hver Onsdag, og selvfølgelig kunne jeg det. Når jeg hadde gjort den avtalen og hadde bestemt meg for at jeg hvilke rammer prosjektet skulle falle inn under, var jeg helt sikker på at dette var både morsomt, givende og noe jeg kunne klare å gjennomføre.

Utover høsten har suppene mine gitt meg så utrolig mye. Mamma og Pappa er de fineste kundene som alltid synes suppa jeg lager er den beste de har smakt. Koking av kraft gir en egen dimensjon. Jeg har tatt opp igjen ett ukentlig gjøremål som mine Bestemødre hadde. Jeg har lest om hvilken utrolig fordel det er for kroppen å få i seg næringsstoffene fra koke kraft. Jeg har hele høsten kunne servere familien og kompiser som har vært på besøk, ett helt fra bunnen, godt gammeldags måltid som jeg har vært stolt av. I tillegg har jeg lagt ut bilder som jeg har fått mange hyggelige kommentarer på. Det varmer.

Når jeg hadde holdt på med suppene i noen måneder og det gikk strålende, fant jeg ut at jeg ville gjøre noe mer. Jeg ville gjøre noe som kunne gi meg noe helt annet enn suppene. Det jeg ville gjøre var noe jeg har tenkt på så utrolig lenge og begynt på flere ganger men ikke klart å gjennomføre. Jeg bestemte meg for å skrive ett blogginnlegg hver uke. Bloggen skulle handle om det å fortelle historier. Den skulle inneholde mine historier, men med fokus på de tankene jeg har gjort meg gjennom det jeg har opplevd. Håpet var at bloggen skulle kunne gi andre ett perspektiv og noen tanker om sine historier og sitt liv.

Jeg startet å blogge i begynnelsen av November. Det er gøy. Dette føler jeg virkelig gir meg mye. Det å skrive, bruke språket og kunne fortelle er helt fantastisk. Ikke bare fordi jeg har lyst til at andre skal lese mine historier, men også fordi det gir ett annet perspektiv på mine opplevelser. Skrivingen gir meg utløp for tanker og følelser som jeg bærer på. Jeg har vært flink til å fortelle mine historier til folk rundt meg muntlig, men det å skrive får opplevelsen ut på en annen måte. Gjennom å være åpen og fortelle har jeg fått lov til å høre andre sine historier. Det å si ting høyt ufarliggjør det. Jeg har oppdaget at vi er jo ikke så forskjellige vi mennesker. Vi går veldig ofte rundt og bekymrer oss for de samme tingene. Når jeg da roper det ut på en blogg, får jeg høre at ikke bare mine nærmeste har tenkt på det jeg skriver om, men jeg får kontakt med mange som jeg sikkert ikke har snakket med på flere tiår. Jeg har fått kontakt med flere i familien som jeg ikke har snakket med på lenge. Det har vært utrolig fint. Når jeg tenker meg om er nok det den fineste julegaven jeg har fått i år.

Det kan kanskje virke ganske banalt og uviktig å koke supper på kraft eller å skrive blogg innlegg en gang i uken. Men det å sette seg ett mål det er blitt viktig for meg. Det å klare å gjennomføre planen. Og ikke minst det å se at planen faktisk er givende. Jeg tror det er akkurat det samme hva prosjektet er bare det kan være gjennomførbart. Planene jeg har lagt, har jeg gjort, de er blitt satt ut i live og jeg kan se tilbake på en periode hvor jeg klarte det. Det er en veldig god følelse.

Nå er det nyttårsaften om noen dager og mange bruker den anledningen til å sette seg mål for det nye året. Jeg elsker at vi nå får muligheten til å ser fremover og reflektere over hva våren 2018 skal inneholde. Det jeg er helt sikker på er at jeg skal sette meg noen mål, ikke hårete mål som jeg klarer bare å gjennomføre første uka, men noen mål som kan vare. Jeg bærer nå frukter av de målene jeg satte meg i høst, nå vet jeg hva det vil si å gjennomføre, stå i det selv om formen ikke er på topp. Men se gjennom og videre fremover.

Med dette vil jeg ønske alle mine venner og familie ett RIKTIG GODT NYTTÅR!

Vibece:-)

 

 

Det handler kanskje om å gi slipp på forventningene?

Herman ble født;

Når jeg ble gravid med Herman var Kasper ikke fylt ett år enda. Jeg tenkte med en gang at dette her det kan jeg. Det var ikke lenge siden jeg var gravid sist, så jeg følte meg rimelig sikker på at jeg visste hvordan det var å få nummer to. På første kontroll hos jordmor fikk jeg beskjed om at ettersom fødselen sist var gått så fort ville hun anbefale at jeg reiste til sykehuset så raskt som mulig denne gangen. Sånn for å slippe å føde i stua hjemme. Jeg synes alle jeg leste om og alle jeg snakket med hadde hatt en mye enklere fødsel andre gang enn første gang, så dette ble plankekjøring.

På høsten flyttet vi fra Oslo til Lillesand. Jeg fikk meg ny jobb, Mannen begynte i ny jobb og Kasper begynte i barnehagen. De første månedene var alt veldig nytt.  Det var fint å komme inn i jobb og barnehage med en gang vi flyttet. Jeg knyttet kontakter raskt, noe som gjorde den flyttingen mye enklere. Men jeg var ikke forberedt på hvor slitsom det var å ha en fra før når jeg nå gikk gravid med nummer to. Det kunne ikke sammenlignes med å bare fokusere på magen og seg selv. På nyåret ble det for slitsomt å jobbe. Jeg ble sykemeldt ett par måneder før termin. Det var godt å kunne konsentrere seg om hverdagen hjemme. Det var i grunnen nok å få den til å gå opp. 

Det å i utgangspunktet føle meg forberedt og ha forventninger om at nå vet jeg akkurat hvordan dette skal bli er ikke alltid en fordel. Jeg hadde termin den 21 April, vannet gikk lørdag den 22 Mars. Jeg hadde fått anbefaling om å reise straks til sykehuset, så vi dro til Arendal den natten. Når vi kom frem ble jeg undersøkt og vi fikk tildelt rom. Jeg visste at jeg ville føde den natten. Natten gikk med til å gå frem og tilbake i gangen og på rommet. Jeg pustet inn og slappet av i hender og føtter, jeg pustet ut og slappet av i kjeve og bekken. Akkurat som sist.

Morgenen etter gikk vi til frokost, vi spiste godt og slappet av med en kaffe etterpå. Flaks for oss var dette midt i påsken så maten var litt ekstra god disse dagene. I matsalen traff vi ett annet par som også var kommet inn kvelden før. De skulle ha førstemann. Jeg husker jeg tenkte; "du aner ikke hva du går til, det gjør jeg så jeg er sikker på at jeg vil føde først." Søndagen gikk og ingenting skjedde. Natten ble veldig urolig, igjen gikk jeg frem og tilbake med svake rier. Fokuset var på pusten, få smerte lindret så godt jeg kunne med å puste inn og ut. Jeg sov nesten ingenting.

Mandag morgen gikk vi til frokost, der traff vi det andre paret som var kommet inn samtidig som oss. De ventet også. Det var en lettelse, jeg hadde jo født før så jeg skulle jo føde først. Statistisk sett i min verden går det mye raskere med nummer to. På dagen kom det besøk. Jeg var nede i kafeen og drakk kaffe med Mamma og Pappa. Vi ventet veldig nå. Natten ble som de to forrige, mye kynnere og mye pusting. Bare jeg slappet av og la kroppen og naturen gå sin gang ville jeg føde den natten, det var jeg helt sikker på.

Tirsdag morgen gikk vi nok en gang til frokost, vi traff det andre paret igjen, de gikk å ventet fortsatt. Heldigvis! Nå ble det litt "felles skjebne" og vi snakket litt om det. Etter frokost kom legen inn for å høre hva vi tenkte om å bli satt i gang. Jeg ville jo ikke det. Jeg var jo fødekvinnen som hadde vært verdens beste og flinkeste fødende siste gang så jeg kunne jo ikke bli satt i gang. Vi bestemte oss for at legen skulle undersøke meg og dra litt i mormunnen for å se om det kunne hjelpe. Hvis ikke det skjedde noe i løpet av de neste timene, var jeg nødt til å bli satt i gang. Jeg gikk, jeg pustet, jeg gikk, jeg pustet og legens inngrep funket. Riene var endelig i gang for fullt. Rundt lunsj tider var Mannen bare inne i matsalen og hentet mat, jeg orket ikke bevege meg ut av rommet.

Litt ute på ettermiddagen ble vi flyttet til fødestuen, der fikk jeg stå i dusjen. Det lindret noe men absolutt ikke nok. På dette tidspunktet var jeg helt utslitt, jeg orket ikke tanken på mer vondt, mer mangel på søvn, jeg ville egentlig bare at noen skulle slå meg i hodet med noe hardt så jeg slapp å være tilstede.  Alt av puste teknikk og gode tanker var forduftet, jeg kjempet mer imot enn å følge kroppen. På det mest intense var det vakt skifte. Vi fikk ny jordmor. Jeg klarte ikke se hvem det var, men takk gud for henne. Hun foreslo en epidural. Det var redningen. Anestesi kom og satte den i ryggen. For en fantastisk følelse. Jeg kunne endelig løfte hodet og hilse på den nye jordmoren. Ti minutter etter jeg fikk smertelindring var Herman født. Det gikk så fort at barnepleier ikke rakk å komme inn før han var ute.

For et møte, for en lykke det var å endelig se han. Han var bare helt perfekt. Helt nydelig. Sykepleierne kalte han bare for den lille dukken, han var så utrolig skjønn.

Etter fødselen ble vi liggende på fødestuen ett par timer. Jeg sa til Mannen; "stakkars det andre paret som enda går å venter, uff det er jeg glad vi slipper!" Mannen svarte; "når jeg var ute å hentet lunsj til deg i stad, traff jeg Mannen i det andre paret, da hadde de født. Jeg ville ikke si noe for jeg var redd for å ta helt motet fra deg." Jeg er takknemlig for at Mannen kjenner meg så godt.

Det å gi slipp på forventningene og være i øyeblikket er kanskje noe av det jeg har blitt oppmerksom på ved å skrive denne historien. Det er så mange aha øyeblikk når jeg setter meg ned å skriver, jeg ser situasjonen utenifra og kan jeg fokusere på hva jeg kan ta med meg av erfaring videre. Jeg har også oppdaget at det er ikke bare en ting å lære av en historie, det er mange. Selv om historien er den samme, er det mange lærerike øyeblikk, tanker og følelser.

Jeg innrømmer det, jeg har vært litt i førtiårskrisa. Jeg har kjent på det å ikke være i starten av voksen livet, men i midten av voksen livet. Jeg har kjent på følelsen av å få større barn som trenger meg på en annen måte nå. Jeg har kjent på at jeg får mer tid til meg selv og tanker om hva jeg skal bruke den tiden på. Men så kjenner jeg nå som jeg har begynt å skrive ned mine historier at jeg er glad for å ha opplevd mye. Jeg er glad for å kunne fortelle mine egne historier og de blir det jo bare flere og flere av jo eldre jeg blir. Det er jeg veldig glad for.

Den tiden vi er på vei inn i nå har og skal ha mange forventninger. Vi gleder oss sånn til å få mer tid sammen, få senket skuldrene og bare ta en pause fra hverdagslivet med alle tradisjonene vi har skapt gjennom generasjoner. Da er det kanskje lurt å ikke bli altfor opphengt i forventningen men forsøke å lever her og nå. Være mer i øyeblikket. Kjenne på hvordan har jeg det akkurat nå. Den tiden jeg har sammen med familien i akkurat denne høytiden blir jo en del av min historie videre. Kanskje det skjer noe helt uforventet som jeg kan lære noe av senere? Kanskje det er øyeblikk hvor jeg tenker åh så heldig jeg er! Kanskje jeg blir overrasket og kan overraske noen andre?

Med dette vil jeg ønske alle venner og familie en riktig GOD JUL!

Vibece :-)

 

Ta vare på kjærligheten!

Bildet er lånt fra Pintrest.

Farmor:

Vi hadde planlagt å reise noen dager på hytta i forbindelse med at jeg skulle til Drammen på ett møte. Jeg skulle reise i forveien og overnattet hos en venninne i Oppegård. Guttene og Mannen  skulle komme dagen etter.

Morgningen før jeg dro hjemmefra fikk jeg beskjed om at farmor var blitt dårligere. Møtet for jobben, var ett sånn skikkelig kjipt ett. Kunden var misfornøyd og jeg var med for å hjelpe til å konkretisere problemet. På veien fra Lillesand til Drammen var det mange tanker som kom og gikk. Både i forhold til møtet og i forhold til hvordan det gikk med farmor. Møtet varte i en knapp time. Det endte heldigvis vellykket og jeg reiste litt lettet innover til Oslo med toget. På vei innover skrev jeg ferdig møtereferatet. Jeg hadde en anelse om at mye av informasjonen ville gå tapt hvis jeg ventet med å skrive til jeg kom på kontoret. Jeg husker jeg snakket med Pappa i telefonen. Jeg sto rett under den store tavla med avganger og ankomster på Oslo S. Pappa fortalte at nå var det veldig dårlig. Farmor sov for det meste og de hadde lite kontakt med henne. Han og søsknene skulle bytte på å sitte hos henne. Jeg sa; "du må si til Farmor at jeg er på vei, jeg, Mannen og guttene kommer oppover i morgen, vi kommer innom på vei til hytta for å se henne". Etter samtalen hoppet jeg på toget til Oppegård hvor venninnen min hentet meg på stasjonen. Kvelden og natten ble urolig, jeg sov dårlig og var spent på om vi ville rekke oppover i tide. Dagen etter møtte jeg Mannen og guttene i Oslo, vi kjørte så raskt vi bare kunne oppover Gudbrandsdalen.

Når vi kom frem til sykehjemmet og jeg gikk inn på rommet lå hun å sov i en seng midt på gulvet. Hun var så liten. Sengeteppet lå nesten flatt over sengen. Når jeg kom nærmere så jeg at hun hadde på seg en fin genser og hadde fått ordnet håret. Hun var så fin. En av tantene mine og en av onklene mine var i rommet. Tante vekket farmor. Først skjønte hun ikke hvem jeg var. Hun spurte om det var jeg som skulle hjelpe henne den natten. Tante forklarte at det er Vibece som har kommet. Jeg lente meg over sengen så hun skulle se at det var meg. I det jeg strøk henne over håret sa hun; "å er det deg Vibece, du er vakker som alltid." Ingen i hele verden kunne få meg til å føle meg så vakker som henne akkurat da. Hun synes jeg var vakker, sånn helt på ordentlig. Fasinasjonen var gjensidig. Farmor var  og er en av de vakreste jeg vet om. Jeg skjønte at dette var siste gangen, så jeg spurte tanten min om hun trodde det var greit at guttene fikk komme inn. Vi ble enige om at det ville være fint. Når vi kom inn igjen var hun fortsatt våken. Kasper (9år) forklarte at han måtte holde litt avstand for han var forkjølet. Herman (7år) gikk helt bort til sengen. Jeg husker ikke akkurat hva vi snakket om, men han var opptatt av om Oldemor hadde det greit. Vi var bare noen få minutter før vi tok farvel. På vei ned til bilen ble det for mye for Herman. Møtet gjorde sterkt inntrykk. Vi gråt litt og snakket om at Oldemor hadde hatt ett langt og  fint liv. Han slo seg til ro med det. Dette ble ett vakkert minne som jeg og guttene er utrolig takknemlig for.

Farmor var en samlende person i familien. Hun var matriarken med stor M. Hver gang vi var på hytta, helt fra vi var små, var vi innom Farmor. Nesten hver gang vi var innom, kom det eller var det noen andre i slekta der også. Det var samlingspunktet. Hun serverte småkaker og kaffe. Jeg tror hun trivdes best når hun kunne lytte til summingen rundt bordet. Når barn og barnebarn traff hverandre og snakket sammen og når hun kunne bare sitte sammen med oss og være til stede. Farmor hadde nesten mistet hørselen, så det var vanskelig for henne å være med i samtalen når vi ble flere sammen. For henne tror jeg ikke det alltid var viktig å høre hva alle sa, det viktigste var at vi kom innom og at vi traff hverandre.

Når jeg og broderen var blitt ungdommer reiste vi alene på hytta med venner og venninner. Det var stas. Jeg husker en tur hvor jeg og en venninne endte opp hjemme hos Farmor fordi vi ikke turte å være på hytta alene. Været var blitt så dårlig. Vi pakket raskt sammen sakene våre og gikk den lange veien. Som ungdommer flest hadde vi ikke akkurat pakket praktisk, vi hadde hver vår kjempestor bag. Farmor fortalte senere at hun så to jenter komme nedover jordet med store bager rullende ved siden av seg. Jeg glemmer aldri den natten vi sov hos henne. Hun hadde redd opp sengene med det fineste sengetøyet. Det må ha vært strøket før hun la det på, for det var glatt og kaldt å legge seg i. I tillegg hadde hun dyner som var sånn tunge, vi sov altså så godt. På morgningen ble vi vekket med te på sengen. Det tror jeg hun gjorde fordi jeg hadde sagt dagen før at det hadde vært veldig koselig. Jeg var så stolt over at jeg hadde en sånn Farmor og jeg var helt sikker på venninnen min synes jeg var kjempeheldig. Dagen etter var vi med henne å luke den lille potetåkeren utenfor huset. Vi satte oss ned på benken utenfor garasjen. Jeg husker at jeg tenkte, nå har jeg sjansen til å spørre farmor om hennes liv. Hun fortalte at hun følte seg gammel når hun og Farfar traff hverandre. Hun hadde i grunnen gitt opp håpet om at noen ville ha henne før han viste interesse. Men når det ble de to, var det bare de to og de hadde ett fint liv sammen. Hun sa til oss; "Dere må huske på å ta vare på kjærligheten."

Det har jeg tenkt på i ettertid, Farmor hadde utrolig mye kjærlighet. Hun var kanskje ikke den som fortalte mest om seg selv, ga flest klemmer eller kom med råd og visdom. Jeg tror det er derfor den setningen har blitt så viktig for meg. Hun sa det på en sånn måte at jeg skjønte at dette var viktig for henne. Hun viste denne kjærligheten ved å lytte og bare være der. Hennes dør var alltid åpen. Hun hadde syv barn, syv svigerbarn, atten barnebarn og en hel drøss med Oldebarn. Hun var så stolt av oss alle, hun var stolt av at familien hadde vokst og fortsetter å vokse. Jeg må jo si at i en familie med så mange er det fantastisk at alle tenker godt om hverandre, det tror jeg farmor og farfar skal ha mye av æren for. Jeg tror at det du gir av deg selv kommer tilbake. Den kjærligheten Farmor viste til alle oss, den fikk hun tilbake mange ganger gjennom årene og ikke minst med sine kjære rundt seg de siste dagene i livet.

 

Vibece:-)

 

 

Tacosuppe med hjemmelaget Tacokrydder

Ingredienser (4 porsjoner)

500g Kjøttdeig elle Karbonadedeig

2 gule løk

2 bokser hakkede tomater

2 toppede ss taco krydder ( eller 2 poser)

1 liter kjøttkraft / buljong

2 små bokser mais.

1 ts honning

1 skvis av 1/2 sitron

Slik gjør du:

Stek kjøttdeigen i 2 omganger, halvparten av gangen så du oppnår en steke skorpe på kjøttet. Stek løken til den er blank og litt myk. Ha kjøttdeig og løk i en gryte og tilsett taco krydderet. La det frese i ett halvt minutt. Tilsett kjøttkraft, hakkede tomater og mais. Smak til med honning og sitron.

Hvis du ønsker en litt tykkere konsistens på suppa kan du blande 2 ss maisenna mel med 1/2 dl vann i en beholder. Rist til det har blandet seg god, hell i den kokende suppen til oppnådd konsistens.

Tilbehør;

Revet ost

Creme fraiche

Nachos / Tortilla chips

 

Hjemmelaget Taco krydder:

3 ss chillipulver

2 1/2 ts malt chilipepper helst chiliflak (jeg dropper denne da det blir litt for sterkt for ungene)

2 1/2 ts tørket oregano

2 ss malt spisskummen

2 ss paprikapulver

2 1/2 ts hvitløkspulver

1 ss salt

2 ts sort pepper

1/4 ts malt anis

Bland alt i en luft tett beholder med lokk.

Bon apetit!

 

Vibece:-)

Oppskrift på Fiskesuppe med en dash honning og en skvis sitron!

Ingredienser (4 porsjoner);

1/2 Løk

2 Gulrøtter

1 Fennikel

2 Vårløk

400 g Fisk, bland gjerne rød og hvit fisk

3 ss Smør

1 1/2 liter Fiskekraft / Buljong

2 dl fløte

1 ts Honning

1/2 Sitron

Salt og Pepper

Fremgangsmåte:

Denne suppen blir aller best hvis du koker egen fiskekraft. Rens og finhakk grønnsakene, kok de i fiskekraften til de blir møre. Ta opp grønnsakene.

Fres løk i smør til den er blank. Spe med varm fiskekraft, og tilsett fløten. Kok opp og la suppen trekke under lokk i 10 - 15 minutter.

Tilsett fisk i terninger og de kokte grønnsakene, smak til med honning, saften av en halv sitron, salt og pepper.

Dryss over finhakket vårløk før servering.

Hvis du vil ha en litt tykkere suppe kan du spe med mel jevning før du har i fisken. (Meljevning; ha 1 dl melk og 1 toppet ss mel i en beholder med lokk og risk, hell en tynn stråle i den kokende suppen helt til oppnådd konsistens)

Serveres rykende varm, med godt brød og smør.

Bon appetitt.

Vibece:-)

Nøkkelen til selvtillit?

Kaspers fødsel:

En måned før termin meldte vi oss på ett fødselskurs som ble arrangert av Ullevål Universitets Sykehus. På kurset lærte om hvilke alternativer vi hadde for smertelindring, hvor vi skulle fysisk komme når fødselen var i gang, hvor vi skulle parkere også lærte vi å puste. Puste inn, puste ut, slappe av, la riene bare komme og gå. Som fødende må du stole på kroppen. Kroppen er skapt for å klare en fødsel. Det hjelper å overgi seg til naturen. Jordmor som holder kurset sier; "pust inn og si til deg selv, slapp av i hender og føtter, pust ut og si til deg selv, slapp av i kjeve og bekken."

I fem tiden på ettermiddagen går vannet. Ikke sånn splash utover hele, men det siver sakte. Vi ringer sykehuset. Ettersom vi er førstegangsfødende får vi beskjed om at det vil ta tid. Vent til det er bare noen minutter mellom riene. Ettermiddagen og kvelden blir veldig urolig. Vi måler tiden mellom riene og vi måler hvor lange riene er. Lengden mellom og varighetene på riene varierer veldig. Ved midnatt blir vi usikre og ringer igjen. Vi får lov til å komme inn på sykehuset. Mottagelsen på Ullevål er heller laber og vi føler i grunnen at vi er hysteriske førstegangsfødende. Jeg blir undersøkt og jordmor synes at riene er for uregelmessig. De sender oss hjem igjen. Det føles som jeg har mislykkes. Jeg har mislykkes med å overgi meg. Jeg har, mislykkes med å stole på egen kropp. Jeg føler skuffelse ved å måtte reise hjem igjen. På vei hjem, i bilen, bestemmer jeg meg, jeg overgir meg. Da har jeg ett håp om at dette vil gå mye raskere. I løpet av natten fokuserer jeg på inn og ut pust. Har ett mantra om å slappe av i hender og føtter på inn pust. Slappe av i kjeve og bekken på ut pust. Det fungerer, jeg klarer å la kroppen bare være. På ett punkt ligger jeg i sengen med Mannen sittende bak meg, vi holder hender og jeg følger hans pust. Gjennom de verste riene er det godt å være to som puster. Timene går og morgenen kommer. Halv åtte får jeg press rier. Jeg står midt på gulvet på soverommet og begynner jeg å presse. Mannen ringer til sykehuset. De vil snakke med meg. Jeg tar røret og sier; "jeg tror jeg må få lov til å komme nå." Sykepleier i andre enden sier; " ja nå hører jeg at du må komme, vi skal stå klar." Mannen henter bilen og vi kjører i full fart til Ullevål. Jeg presser hele veien. Fremme går jeg ut av bilen. Mannen skal parkere. Opp med heisen kommer en kraftig press rie og dørene åpner seg i etasjen der jeg skal av. Jeg har ikke sjans til å komme meg ett eneste skritt . Heldigvis hører sykepleier meg. Hun kommer inn i heisen og hjelper. Vi går inn på en fødestue. Mannen har fått parkert og vi er i trygge hender. Kvart på ni er fødselen over og verdens fineste gutt er født"

De siste fire årene har jeg i grunnen følt at kroppen min har sviktet meg totalt. Jeg har lite kontroll på det som skjer i forholdt til smerter og sykdom. Jeg er hele tiden på leting etter noe som kan hjelpe. Jeg har vært gjennom utallige forsøk med medisiner. Jeg har kuttet ut matvarer i kostholdet. Jeg trener kroppen så langt det har går an. Jeg har vært på ukeskurs for mestring av sykdommen. Jeg har gått i terapi. Jeg leser alt av fakta jeg kommer over på nett også er jeg selvfølgelig med i alle grupper som finnes på Facebook. Alle disse tingen har vært med på at jeg har fått en mye bedre forståelse av hvorfor og hvordan kroppen min fungerer. Hva jeg kan gjøre for at jeg skal kunne ha det så bra som mulig. Dette å forske på egen kropp og egen sykdom krever utrolig mye tankevirksomhet. Det krever at jeg orker å lese, orker å skrive, orker å dele med andre og orker å høre andres historie.

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, tror ikke jeg at jeg er unik fordi jeg har min historie å finne ut av. Jeg tror alle har sine greier og sin søken etter å få det bedre i sin situasjon. Ettersom vi har sosialemedier og tilgang til veldig mye informasjon er det lettere å finne svar og løsninger. Det er jo på godt og vondt, men jeg opplever at mange føler det er godt å finne ett svar. Finne andre som har det på samme måte. Finne løsninger som kan fungere for akkurat deg. Når informasjonen er der og svarene finnes blir fokuset ganske intenst til tider.

Det siste året har jeg blitt mer og mer opptatt av dette med Mindfullness. Friheten og pausen det gir å kunne stoppe tankene og ta ett skritt tilbake. Det å kunne la tanker komme og gå. Rett og slett gi hodet noen pusterom. For å klare å stoppe opp, må man finne noe konkret å fokusere på. Med konkret mener jeg noe som du føler på kroppen, enten en bevegelse eller også kanskje en lyd. Det må være noe som er der hele tiden. Noe som tar fokus fra tankekjøret og gir en ro som gjør det mulig å slappe av. Jeg har lest at de fleste som introduseres for Mindfullness, begynner med å fokusere på pusten. Pusten er ikke tankestyrt, du puster inn og du puster ut, uten å tenke på det. Til å begynne med fokuserte jeg bare på å registrere min inn og ut pust. Etter noen ganger oppdaget jeg at når jeg gjøre det, klarer jeg ikke å tenke, hjernen kobler ut. Fokuset skifter fra tanker til å registrere pusten. Det var bare noen få øyeblikk til å begynne med, før tankene var i gang igjen. Etter litt øvelse ble øyeblikkene lenger. Når jeg så klarte å følge pusten helt fra jeg startet å trekke inn, til pusten var helt ute, da merket jeg forandring i kroppen. Jeg fikk slappet av, sånn på ordentlig. Kunsten er å  bare registrere tankene som kommer for så å la de passere uten å gjøre noe med de.

For noen måneder siden kom jeg på fødselen til Kasper. Jeg kom på hvordan jeg ga meg over til hva kroppen måtte gjøre for å kunne føde ett barn. Etter måneder hvor jeg har praktiserte Mindfullness begynte jeg å gjøre det på den måten jordmor hadde lært meg for ti år siden. Pust inn og slapp av i hender og føtter. Pust ut og slapp av i kjeve og bekken. Pust inn og slapp av i hender og føtter. Pust ut og slapp av i kjeve og bekken. Denne øvelsen gir en helt annen ro. Ved å fokusere på pust og konkrete deler av kroppen har jeg funnet en måte å til tider takle smertene og andre følelser i kroppen på. Det er en stor oppdagelse for meg.

Jeg tror at tankene styrer mye av hvordan vi opplever at vi føler. Hvis jeg begynner fokusere på at jeg har vondt i ett kne, kjenner jeg i grunnen til slutt at jeg har vondt i det kneet. Eller hvis jeg kjenner at jeg har vondt, men rett og slett synes det er for skremmende, ignorerer jeg smerten og til slutt blir situasjonen mer alvorlig enn hvis jeg hadde tatt signalene fra kroppen med en gang. Ved å stoppe tankene å la kroppen gi signaler til hjernen i stede for motsatt får jeg vite hvordan det faktisk er. Dette gjelder ikke bare smerte men det gjelder alle følelser i kroppen. Det fantastiske med å stoppe tankene er at jeg kan føle meg glad og lykkelig sånn helt på ordentlig. I tillegg er det så  mye lettere å akseptere forandringer når jeg føler det konkret i kroppen. Tankene varierer jo fra time til time, minutt til minutt og sekund til sekund. Det gjør at jeg mange ganger blir usikker på hvordan jeg egentlig føler. Men den ekte følelsen i kroppen, hvis jeg klarer å fange den, så er den konstant og til å stole på. Det gjør at jeg kan stole mer på meg selv.

Det å føle at kroppen svikter og jeg har mistet kontroll gjør noe med selvtilliten. Det gjør noe med hvordan jeg ser på meg selv i forhold til alle deler av livet, jobb, venner, familie, kjæreste og barn. Når jeg nå har øyeblikk hvor jeg aksepterer hvordan jeg faktisk føler, så gir det meg bedre selvtilliten. Det er akkurat som den natten før fødsel, jeg stolte på smertene, jeg stolte på at kroppen ville fikse det, fordi jeg følte og ikke tenkte. Jeg bare gjorde det samme om og om igjen.

Selvtillit = Gjøre

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

Fenomenale kvinner!

Maleri: Gunn Karin Anker Thomassen

Pretty women wonder where my secret lies.
I'm not cute or built to suit a fashion model's size
But when I start to tell them,
They think I'm telling lies.
I say,
It's in the reach of my arms
The span of my hips,
The stride of my step,
The curl of my lips.
I'm a woman
Phenomenally.
Phenomenal woman,
That`s me. (Maya Angeloe)

Tipp oldemor Alis historie;

Min Bestemor forteller at min Tippoldemor Alis måtte spise barkebrød da hun vokste opp. Men ellers skal hun ha kommet fra en pen gård. TippOldefar utdannet seg som smed og bygde huset Smedby på Stange. TippOldefar lagde alt mulig fra kaffekvern til strykejern. Han skal også  ha laget en del for jernbanen. Han var i følge Bestemor med på den første togturen mellom Eidsvoll og Hamar.

Tippoldemor og Tippoldefar fikk 12 barn. Det levde bare opp 4 piker (Helene, Regine, Olga og Nora Johanne / Oldemor) og to gutter (Ole og Anders). TippOldefar ble bare 48 år gammel. Han døde av magesår. TippOldemor gikk da gravid med den yngste datteren Olga. Etter TippOldefar sin død ble Alis og barna boende en del år i huset på Stange. Når de eldste pikene var gamle nok dro de ut for å jobbe i Onkel Hverven sin ny oppstartede kolonialbutikk på Grunerløkka i Oslo. Dit kom først de to eldste Helene og Regine.

Søstrene måtte jobbe for å hjelpe med økonomien til familien på Stange. Etter noen år overtok de driften slik at Olga og TippOldemor kunne komme etter inn til byen. Olga begynte på middelskolen og siden på lærerskolen på Hamar. Søstrene Helene og Regine kostet alt sammen.

Oldemor Nora Johanne sin historie;

Oldemor og Oldefar giftet seg når de var 21 og 28 år gamle. De fikk 9 barn. Den første tiden bodde de i en leilighet på Hamar, før de overtok gården på Hjelkerud. Gården var i følge min Bestemor ett vakkert sted hvor de fisket ørret og badet. Da de overtok gården var ikke Oldemor vant til gårdsarbeid. Hun fikk hjelp av slektninger den første tiden, men siden måtte hun klare seg alene med gårdsarbeid og barna. Det var som regel 7-8 kuer, 1kalv, 1 gris, høns, bier og Blakken. Hesten som ingen glemmer.

Bestemor forteller i sine memoarer; " I min villeste fantasi får jeg ikke dette til å gå opp. Hun melket, foret, bakte brød , laget mat og stelte i stand til høytider. Om sommeren var hun med på jordet. Det var Mor som ordnet med grønsakene, hagen var også hennes jobb."

Bestemor Karen Helene forteller (1974);

"På den lille gården Hjelkerud, bodde vi 9 stykker før Far bygget på huset. Fra jeg var ganske liten husker jeg ikke så meget. Det eneste var at jeg til stadighet falt ut av sengen og mor fortalte at hun hadde veldig mye bry med meg. Min bror Konrad og jeg hang mye sammen. En gang klatret vi opp på ett loft i skuret. Naturligvis rev jeg i stykker kjolen. Men det var Konrad som fikk juling"

"Så kom dagen som satte seg fast i erindringen. Pinsen da jeg fylte syv og ett halvt år. Den dagen fikk jeg ny kjole og nytt undertøy for nu skulle jeg reise til tante Helene. Da Mor leide meg nedover veie fra gården står for meg den dag i dag. Fra den dagen begynte min virkelige skjebne. Det var under første verdenskrigen våren 1917." 

Disse historiene om mine kvinnelige forfedre og mange andre historier om slekten, har jeg funnet i nedskrevne memoarer etter Bestemor. Året før jeg ble født begynte hun å skrive ned sin livshistorie. Hun skrev for hånd på ark gjennom en tiårs periode. I 1985 dør Bestefar Oscar og det siste Karen Helene skriver er at "nå har Oscar forlatt meg, derfor orker jeg ikke skrive mere". Bestemor dør akkurat på dagen 8 år etter Bestefar. 

Alt hun skriver på de håndskrevne arkene, er hele grunnen til at jeg har fått ett sterkt ønske om å skrive. Jeg er evig takknemlig for at Bestemor tenkte på å gi oss denne arven. Det som er så flott er at når jeg leser, hører jeg stemmen gjennom ordene. Hennes språk er i ordvalg og måten hun har satt sammen setningene. Hun skriver om hvordan hun følte og tenkte. Hvordan andre fikk henne til å føle å tenke. Hvordan hun oppfattet andre mennesker. Fantastisk fint å lese. Det er så fint å lese for jeg kjenner meg igjen i hennes tolkninger og hennes følelser. Det gjør at jeg har kommet så mye nærmere alle mine forkvinner. På den måten er  jeg mye tryggere på hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Disse kvinnene var jo bare helt utrolige. De hadde ett pågangsmot og en overlevelses evne som var helt fantastisk. Jeg sa til Mamma her om dagen at fy søren for noen gener vi har med oss. 

Jeg kjenner styrke i å kjenne min forhistorie. Det gir meg en kraft å vite at kvinner med mine gener har vært sterke kvinner. Dette er en kraft og styrke som jeg nå bevisst bruker når det røyner på. Jeg er så stolt av hvor jeg kommer fra. Etter å ha blitt bedre kjent med Alis, Helene, Regine, Nora Johanne og Olga, er jeg så stolt av verdier og valg disse kvinnene har gjort. Tenk at de holdt sammen som søstre. De passet på at familien klarte seg økonomisk og de passet på at Olga fikk en utdannelse og en god start på sitt voksne liv. Det var aldri snakk om å gi opp. Se på mulighetene rundt var viktig og gripe de sjansene som dukket opp. Jeg vet hvor krevende det er å drive en butikk. Jeg kan bare ane hvor krevende det er å ha ni barn og drive gårdsdrift samtidig. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være syv år og bli sendt vekk fra familien for å bo hos en tante. Det at disse kvinnene har opplevd dette og at det nå er historier som blir fortalt videre i generasjoner, gjør oss etterkommer så mye sterkere og tryggere. 

Fenomenale kvinner der ute. Tusen takk til alle som har kontaktet meg. Det at jeg forteller min historie gjør at jeg får høre mange andre sin historie. Det er jeg takknemlig for. Dere forteller meg om strev, styrke og mestring. Om skuffelse og om sorg. Om redsel, frykt og glede. Tusen tusen takk for at dere deler. Jeg er nerd når det gjelder historier. Jeg sier, du må skrive det ned, skriv historien din! Det trenger ikke være noe du deler med andre. Men skriv den ned ett sted. Hvis du har lyst til å dele med noen er det fint. Jeg tror vi har mye å lære av vår egen livshistorie og å vite litt om våre forfedre. Samtidig har vi mye å lære av hverandre. Jeg leser veldig gjerne din historie.

Vi lever alle våre liv. Det at du lever akkurat ditt og at du er akkurat den du er, det er det som gjør at du er så fenomenal. 

Vibece :-)

 

 

Takknemlighetsdagen!

Bildet er lånt fra internett.

Min takknemlighetsdag:

"At jeg har så utrolig mange mennesker rundt meg som aldri gir opp. Uansett hvor langdrøyt og uten noen form for mulighet for at situasjonen skal bli så mye bedre. Det er jeg utrolig takknemlig for. Min mann, mine barn, mine foreldre, bror, svigerforeldre og svigersøsken er alle med meg i en eller annen form. I min historie. De støtter og gir meg ikke opp. Det at de aldri gir opp, det er jeg takknemlig for. Vi er en liten familie som gir hverandre tid. Vi er en stor familie som gir hverandre spillerom. Det at vi alle har vår historie har vi respekt for. Jeg føler at min historie er viktig for familiens historie. Jeg skriver ned det jeg tenker. Jeg forteller det jeg tenker. Jeg har gitt inspirasjon til andre i familien til å skrive sin historie. Det er jeg takknemlig for.

I dag har jeg vært på sykehuset. Der møtte jeg andre mennesker som heller ikke har gitt meg opp.

Jeg er så takknemlig for Karl, fysioterapeuten min. Karl hjelper meg med det fysiske. Men det jeg er mest takknemlig for er at Karl snakker med meg. Viktige mennesker i mitt liv har egenskapen å kunne gi av seg selv og dele litt av sin historie. I dag gikk vi gjennom hvordan vi skal forebygge og trene opp kroppen. Jeg forteller om min angst for at kroppen ikke skal bli bedre. Jeg forteller om min angst for at det bare skal dukke opp nye problemer. Karl er trygg og sier at vi skal ta det rolig. Jeg skal bestemme tempoet. Vi skal teste og registrere resultater. Vi skal se fremgang underveis. Det er han helt sikker på. Karl forteller at han har hatt angst. Han har fått hjelp for sin angst. Nå vil han hjelpe meg med min. Jeg føler at han forstår og jeg føler meg trygg.

Jeg er så takknemlig for sykepleier Hanne. Hanne hjelper meg med medisiner. Hun er tydelig og effektiv i opplæring. Vi går gjennom hvordan jeg har hatt det siden sist. Hanne sier at nå skal jeg følges tett opp. Hun begynner så å fortelle meg om bakgrunnen for hvorfor jeg har måtte skifte revmatolog så ofte. Hvorfor det har vært hull i oppfølgingen de siste årene. Hvorfor jeg har måtte vente så mye. Hun forteller om hvor vanskelig det har vært i hennes jobb. At mange leger som av forskjellige årsaker har sluttet. Det gjør utrolig godt å vite at det ikke er min feil og at jeg har vært for vanskelig. Det er ett ledelses problem. Dette er viktig informasjon for meg som pasient. Jeg sier til Hanne at jeg blir så lei av å fortelle min historie om igjen hver gang. Hun forstår. Jeg sier at jeg har jo en ganske så lang historie med mye som har skjedd. Hanne svarer, det har vi alle. Den lille setningen er jeg takknemlig for. Den gjør at jeg ikke føler meg så håpløs. Den gir en bekreftelse på at vi alle har vår historie.

Selv sykepleier Hanne og fysioterapeut Karl har sin lange historie. I dag fikk jeg lov til å høre litt om deres liv. Det er jeg takknemlig for. Uansett hvilken situasjon jeg er oppi, er det alltid mer trygt når andre mennesker rundt deler. Det gir signaler om at de ikke gir meg opp, de er med meg videre og vi blir en del av hverandre sin historie."

Det er jo noe dritt, faktisk skikkelig dritt at jeg har havnet med begge beina oppi alt dette. Men så leste jeg her om dagen at dersom fokuset skiftes til hva du er takknemlig for, klarer faktisk ikke hjernen å tenke på alt som er dritt. Ettersom det er "Thanksgiving" i dag bestemte jeg meg for å fokusere på akkurat det. Det jeg kan si er at i dag funket det. Det funket å gå inn i en for meg vanskelig situasjon som jeg gruet meg til, å se etter takknemlighet. Når takknemlighet ble fokus forsvant bitterhet og frykt. Skulle nesten vært takknemlighetsdag hver dag.

Vibece :-)

 

 

 

Livet er det fineste

 

#sjekkdeg

Min historie;

Høsten 1997 reiste jeg noe motvillig med fly til det som skulle bli en fem år lang studietid ved Høyskolen i Finnmark i Alta. Mamma kjøpte fly billetten med beskjeden "dersom du ikke trives, kommer du bare hjem igjen". Jeg trivdes fra første dag.

De første månedene var utrolig spennende. Jeg leide hybel i en ombygget garasje. Jeg møtte nye venner og skolen var fantastisk. I tillegg til skolen begynte jeg å trene. Året før hadde jeg trent aerobics flere ganger i uken, så jeg var i ganske god form helt fra starten av semesteret. Vi trente i gymsalen på skolen. Den var kjempestor og de første ukene var vi mange. Noe som dabbet av etter hvert som ukene gikk. Men jeg var standhaftig, jeg var i form og følte at det gikk lett. Mot juletider ble jeg mer og mer sliten i løpet av en trenings økt. Jeg la i grunnen ikke så mye i det, for det var ganske vanlig å føle seg sliten og trøtt når mørketiden i Nord Norge var på sitt verste.

På nyåret flyttet jeg på ny hybel, litt nærmere sentrum ved siden av en venninne og hennes kjæreste. Vi hadde det så fint, vi bodde vegg i vegg og delte kjøkken og bad, helt perfekt. Kjøkkenet var så dårlig isolert at vinduet frosset igjen, men vi brydde oss ikke så mye om det. Badet så ikke ut som det var rent, selv om vi skurte og vasket så godt vi kunne, men vi brydde oss egentlig ikke så mye om det heller.

Noen uker før påske fikk jeg gradvis problemer med å ligge på magen og gjøre øvelser på trening. Var akkurat som noe gjorde motstand og laget trykk inni magen. Jeg tenkte at det var  da merkelig at magen min vokste selv om jeg hadde tatt av meg åtte kilo siden jul. Når jeg kom tilbake fra påskeferie, var jeg såpass bekymret at jeg tok turen til legevakten og sa at jeg synes magen min er veldig rar. Legen tok seg god tid og kjente på den og sa til slutt at det mest sannsynlig var luft og at jeg måtte bare ta kontakt igjen dersom symptomene skulle bli verre.

Jeg måtte slutte å trene for jeg orket det rett og slett ikke. Alt jeg gjorde var tungt. All bevegelse var slitsom. Til og med den korte veien jeg nå hadde ned til skolen var slitsom. I løpet av april tenkte jeg at det er sikkert sånn at jeg ikke er vant til at det er så lyst hele tiden, det er derfor jeg er så slapp og sliten.

Den 21 Mai 1998 ble jeg akutt innlagt på sykehuset i Hammerfest. Jeg våknet med store magesmerter den dagen. Det var umulig å stå oppreist. Jeg banket på døren til venninnen min og spurte om ikke hun ville følge meg ned til legevakten. Akkurat da visste jeg at noe ikke var helt som det skulle. Når jeg kom inn på legevakten ble jeg undersøkt av samme lege som sist. Han sa at siden jeg hadde så mye smerter var han vel nødt til å sende meg til sykehuset i Hammerfest med ambulanse. Ettersom Alta og Hammerfest ligger ganske langt fra hverandre, er det ikke sånn at man sender ambulanse med bare en pasient i, nei man venter på flere slik at turen blir utnyttet maksimalt. Flaks for meg, kom det inn en med infarkt ett par timer etter meg. Turen over Sennalandet husker jeg ikke så mye av. Det jeg husker er medfølelse med mannen i sete ved siden av meg som hadde hjerteinfarkt. Jeg så for meg at han måtte være livredd. Jeg hadde ingen tanker om hva som kunne feile meg selv, litt typisk meg.

Når vi kom frem til sykehuset ble alle sanser skjerpet. Jeg ble kjørt inn på akutten og der var det mange mennesker. Det å skulle forflytte seg fra sengen i ambulansen til sykehussengen,  jeg skjønte plutselig alvoret. Den smerten, den måten kroppen reagerte på uten at jeg var i stand til å kontrollere det, utrolig skremmende. I ettertid har jeg tenkt at jeg var i sjokk, jeg husker hvor sint jeg ble fordi de spurte spørsmål flere ganger, hvor inkompetente jeg synes de var fordi de ikke kunne fortelle meg hva det var med en gang. Jeg ble spurt alt for mange ganger om jeg var sikker på at jeg ikke var gravid, hvor jeg svarte, det er helt umulig at jeg er gravid. Jeg følte at det i grunnen ikke var noe de hadde så mye med.

Når smerter og situasjonen hadde roet seg ankom min reddende engel. Jeg aner den dag i dag ikke hva hun heter, men hun var finsk, snakket svensk, og var egentlig på vei hjem for å reise på ferie sammen med familien. Hun trillet meg inn på ett rom med ultralyd. Det var jeg, den finske legen og en sykepleier i rommet. Det var så godt å komme inn i stillhet. Hun forklarte meg nøye hva som skulle skje. Jeg var 23 år og hadde aldri vært til ultralyd før. Når bildet kom opp på skjermen, sjokk.... Hele buken var fylt med store og små bobler.

På sengen min ble det festet en lapp hvor det sto "haste". Jeg ble trillet opp på rommet. Anestesilegen kom. Han forklarte om risiko og hva jeg kunne forvente meg når jeg våknet fra narkosen. Jeg ble hysterisk. Han roet meg ned, var akkurat passe medfølende, men mest realistisk og konkret. Det trengte jeg. Inne på operasjonsstuen forklarte legen igjen hva som skulle skje, jeg fikk beskjed om at dersom boblene hadde gjort skader måtte de fjerne det som var ødelagt. I klartekst, muligheten for å få barn blir borte. Det siste anestesilegen sa til meg var, "vi skal ta godt vare på deg Vibece". Det er en viktig setning for en som legge seg i hendene på andre mennesker!

Svevende i sengen våknet jeg på overvåkningen. Jeg ble så trillet ned på rommet hvor legen informerte om hva de hadde fjernet og hvordan operasjonen var gått. De hadde tatt ut 9 kilo bobler fra min mage. Det er ikke til å fatte, jeg kommer aldri til å forstå hvor mye det egentlig er. De hadde fjernet den ene eggstokken. Den andre hadde vært i klem, det var den som hadde forårsaket det meste av smerter. Men jeg hadde fortsatt en eggstokk og komplett livmor  intakt.

Etter en uke fikk jeg reise hjem. Etter tre uker fikk jeg resultat av de prøvene som ble tatt av boblene. Noen av boblene var såkalte borderline, det vil si at det er spor av kreft, men mest godartede celler.

Jeg måtte til kontroll hver 3 mnd i tre år. Jeg har gått til kontroll hvert halvår i fem år. Etter det har jeg kontrollert meg 1 gang i året.

Når jeg var til årlig kontroll i dag og celleprøve på Sørlandet Sykehus, lå dette kortet med Thea Steen sine ord på, i luka. Når jeg så kortet tenkte jeg, det kunne ha vært meg. Jeg kunne ha vært den som ikke fikk oppleve alt siden 1998. Det er nesten 20 år. Det er møte med mannen i mitt liv. Det er bryllup. Det er to fantastisk barn. Det er alle de små hverdagslige, fantastisk hverdagslige opplevelsene i 20 år.

Det gikk bra med meg, men jeg begynte ikke å sjekke meg før jeg var 23 år. Det kunne gått annerledes. Fra jeg merket første symptomer, til jeg var midt i mitt livs katastrofe, gikk det bare noen måneder. Kroppen er helt utrolig, den fornyer seg og det skjer noe hele tide, derfor er det viktig med jevnlig sjekk.

Åh jeg håper du som leser dette tenker, jeg bestiller time til sjekk!

#sjekkdeg

Vibece:-)

 

 

 

 

Snart er sommerferien over!

Om to dager er sommerferien slutt for i år, både guttene og jeg ser frem til at skolen starter igjen nå. Det å ha fri sammen med guttene i to måneder er både koselig og til tider ganske slitsomt. Ettersom jeg ikke har vært på jobb i sommer, har vi fått masse tid sammen. Vi har vært å badet, reist på tur til Spania, hatt noen uker i leiligheten i byen, vært sammen med venner, lest bøker og syklet masse. Så oppsummert så har sommeren vært akkurat passe lang og akkurat passe morsom og innholdsrik.

Nå som skolen snart er i gang er det forberedelser til skolestart som gjelder. Jeg har vært å kjøpt inn nytt tøy og guttene var hos frisøren i går. Det som står igjen i forhold til skolestart, er å få alt de trenger å ha i sekken. Ettersom de begynte på ny skole i vår, er det mange ting vi ikke helt har oversikt over at de må ha før skolestart, derfor har jeg ventet til siste liten før jeg kjøper inn.

Mitt store prosjekt de siste ukene har vært å få ett bedre system på klær og utstyr. Tidligere har jeg hatt bunker og hauger med klær som har ligget, ikke fordi jeg ikke har orket eller giddet, men fordi jeg ikke har hatt ett system som gjør at jeg hele tiden vet hvor jeg skal gjøre av klærne når de er vasket og brettet. Så nå har jeg endelig funnet mitt system, og det funker så bra!

Det jeg har gjort er å flytte alt av "basis" tøy ned på vaskerommet. Alle truser, t-skjorter, bukser, gensere, gym-tøy og regntøy er nå plassert i kurver i ett system. Når jeg endelig hadde fått systemet på plass så jeg hvor utrolig lettvint det vil bli for meg å slippe alle turene opp trappen med tøy hver eneste dag! Nå vet alle hvor tøyet sitt er, det er ikke sånn lenger at jeg må finne alt til alle. Kurvene er sortert sånn at det samme tøyet havner i samme kurven etter vask og dermed er det utrolig enkelt for å finne. I selve kurvene bretter jeg tøyet sånn at det kan stå etter hverandre i stede for å ligge oppå hverandre. Det gjør at vi ser alt som er i kurven og valg av klær blir mye lettere.

I tillegg har jeg tre forskjellige skittentøyskurver. Jeg har tre forskjellige kategorier, 60 grader, 40 grader og tøy som ikke kan i noen av disse to kategoriene. Ettersom systemet er enkelt, klarer guttene å grovsortere klærne før jeg sorterer etter farge osv når tøyet skal inn i vaskemaskinen.

De klærne som er brukt en gang og som egentlig ikke trenger å vaskes legger vi i en kurv på benken. På den måten slipper vi å vaske klærne bare fordi vi egentlig ikke helt vet hvor vi skal gjøre av det.

Aaaaah system altså, det kan faktisk gjøre meg lykkelig! Jeg er enda ikke ferdig med klærne, det står igjen å få ett bedre system på det klærne vi ikke bruker så ofte. Dresser, bunader, kjoler, skjorter osv... Det er neste prosjekt. Vi har kjøpt inn ett nytt skap fra IKEA og nå skal det fylles opp på best mulig måte. Jeg skal prøve å finne det systemet som fungerer best! Jeg vil oppdatere i bloggen når jeg har fått dette på plass.

Vibece:-)

 

Sommerfugler i magen!



I dag blir en spennende dag, åh som jeg gleder meg, skikkelig sommerfugler i magen og det må jeg si er utrolig lenge siden jeg har kjent på. I dag skal jeg til frisøren å klippe håret kort. Dette er noe jeg har tenkt på utrolig lenge. Jeg har til og med vært hos frisøren ved flere anledninger men feiget ut i siste øyeblikk. Men i dag skal det skje, og nå er jeg så klar som jeg kan bli.

Det at jeg har satt meg ett  mål og klarer å gjennomføre det er noe jeg synes er viktig for å kunne vinne tilbake tilliten til meg selv. Når jeg har gått gjennom disse årene med mye avbrudd både i forhold til jobb og planlagte aktiviteter hjemme så gir det en slags følelse av å ikke strekke til. Det er utrolig vanskelig å sette begrensinger for meg selv når jeg er vant til at jeg er sta og har tidligere hatt en måte å få gjennomført det jeg har satt meg som mål. For meg er det viktig å kunne vite at de målene jeg setter meg er gjennomførbare.

Etter flere år meg prøving og feiling har jeg nå bestemt meg for at jeg trenger tid på å kunne finne hva som er mine grenser med de begrensningen som er ett faktum at ikke vil forsvinne sånn helt med det første. Så på Onsdag var jeg på jobben og snakket med min leder om jeg kan ta ett års permisjon uten lønn. Jeg trenger så lang tid på å finne hva som funker for meg. Jeg trenger så lang tid for å kunne komme inn i en hverdag som kan fungere for meg og familien. Jeg trenger så lang tid på å finne ut hva min arbeidsevne er og hvor mye jeg kan gjøre i tillegg til det jeg selv trenger og det familien trenger. For jeg har ett stort ønske om å være i arbeid, men helse og familie først!

Jeg har en forståelsesfull arbeidsgiver Magne Gitmark & Co. Jeg hadde en så fin samtale med daglig leder, hvor vi ble enige om hvordan dette skal fungere. Jeg er så utrolig heldig! Det at arbeidsgiver forstår, fastlegen er med på å hjelpe og NAV vil hjelpe med å finne en god løsning, gjør at jeg kan forhåpentligvis finne å en måte å leve best mulig og mest mulig på fremover!

Så i dag skal jeg gjøre flere nye ting. Jeg har allerede fortalt at jeg skal klippe meg. I kveld har jeg invitert 8 damer på fotspa kveld hjemme hos meg. Det gleder jeg meg veldig til. Som jeg skrev i en av de første blogginnleggene så har jeg veldig lyst til å kvalifisere meg som forhandler hos Forever Living. Jeg kommer til å skrive mer om grunnene til det i ett senere blogginnlegg men for å klare å kvalifisere meg har jeg nå invitert til en koselig kveld med gode venninner! Vi skal bade og pleie føtter, skravle og spise ost og kjeks. Vi skal prøve produkter og snakke litt om hva Forever Living er for noe. Ettersom jeg ikke er kvalifisert forhandler enda, kommer Anne Maren og hjelper meg med denne kvelden. Det er så hyggelig! Ikke bare fordi hun hjelper meg men fordi Anne Maren er en utrolig fin person å være sammen med. Vi har planer om å samarbeide også fremover så denne kvelden blir på en måte startskuddet for vårt samarbeid.

Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg har sommerfugler i magen i dag. Det er jeg så glad for at jeg kan føle på. Det å kunne kjenne at det er noe jeg gleder meg til og noe som jeg ser frem til å gjennomføre. Noe av det første som forsvinner når jeg ikke føler jeg strekker til er gleden. Jeg finner ikke igjen gleden i det jeg holder på med. Så når jeg nå kjenner på at jeg gleder meg skikkelig, altså sånn sommerfugler i magen gleder meg så er det ganske så deilig.

"So wish me Luck", tenker at jeg vil legge ut ett før og etter bilde enten i morgen tidlig eller i kveld. Det kommer an på hvor sliten jeg er etter en begivenhetsrik dag! Uansett så kommer jeg til å skrive i morgen, da skal jeg fortelle alt som har skjedd i dag og hvordan kvelden med damene ble.

Vibece:-)

Luftig svev!



I dag har Mannen begynt å sett opp trampoline! Vi skal ha sikkerhetsnett på altså, men det rakk han ikke i dag. Vet ikke om det kommer frem på bildet men det blir ett ganske så luftig svev når det hoppes. Ettersom vi bor på toppen av ett fjell, som mine gutter pleier å si, så blir det en ekstra høyde opplevelse å hoppe. Nå er det ingen som har fått testet det enda ettersom nettet ikke er på. Foreløpig er trampolinen ikke lov å hoppe på!


Skjønner ikke hvorfor bildene kommer på skeiva, men dere får snu på hodet, skal prøve å få fikset dette til i morgen!

Jeg tok bildet på morgenturen min rundt Kilen i dag. Det var så fint vær at jeg bare måtte forevige det. Det er en god vane at jeg kommer meg ut og går hver morgen. Det som får meg ut å gå akkurat nå er at jeg fikk en sånn klokke til bursdagen min, sånn klokke som sier hvor mange skritt du har gått i løpet av dagen. Nå er det fjerde dagen hvor jeg klarer målet på over 10 000 skritt og det gir motivasjon. Jeg har så utrolig godt av å få rørt på meg, det hjelper både for hodet og kroppen. Men jeg må erfare at jeg kan fortsette selv om det er noen røtter og steiner i veien. I dag gikk jeg på trynet så lang jeg var. Det var sånn i sakte film du vet, sånn at jeg rakk å tenke at nå tryner jeg og det kommer til å gjøre vondt!  Vondt gjorde det, men jeg brakk ingenting og kunne gå videre uten problem.

Når jeg var sånn i begynnelsen av tjue årene, datt jeg ned fra en sko og brakk venstre leggen rett av. Foten sto i en helt unaturlig vinkel etter fallet. Jeg var på vei hjem fra skolen, med sekken full av bøker, brus og mat. Sekken var kjempe tung. Skoene var sånn Buffalo sko som var så moderne, sålen var kjempehøy og jeg tror jeg hadde limt de en gang fordi sålen hadde løsnet. De var jo livsfarlige. Etter det kan jeg vel innrømme at jeg er blitt skikkelig redd for å falle! Det jeg husker best fra rett etter at jeg hadde falt, var at jeg snakket kav nordnorsk til han som kom for å hjelpe meg. Jeg bodde i Alta på tredje året så overlevelses instinktet slo inn med en helt ny dialekt faktisk! Har tenkt på det senere at jeg tror det var at jeg bare måtte bli forstått..


Buffalo sko, Bildet er lånt fra Google

Denne bloggen ble til fordi jeg har hatt ett ønske om å skrive. Jeg har lyst til å formidle det jeg tenker på og det jeg gjør, egentlig mest for min egen del men også sånn at andre kanskje kan dra nytte av noen av de erfaringene jeg gjør  meg.

For fire år siden fikk jeg sterke smerter i brystet opp mot kravebenet. Jeg gikk til legen og fikk konstatert at jeg hadde en betennelse i kravebeinet som måtte behandles. I tillegg til betennelsen hadde jeg vært hos legen noen måneder tidligere for å få sjekket ut noen små blemmer på den høyre foten. Legen trodde det var psoriasis og henviste meg derfor til en hudlege. Hudlegen visste med en gang hva dette var, jeg har psoriasis, men en variant som heter PPP. I mine papirer sto det at jeg hadde vondt i ledd og heldigvis fanget hudlegen dette opp og så at det kunne være en sammenheng. Jeg ble så henvist videre til en Revmatolog. Ut fra noe som heter scintograf eller noe i den duren, som er en scanning av hele kroppen, fant de betennelser forskjellige steder i kroppen. Derfor har jeg fått diagnosen psoriasisartritt som er en revmatisk sykdom, en autoimmun sykdom.

En autoimmun sykdom er at immunforsvaret er ute av balanse. Det vil si at immunforsvaret jobber på høygir fordi det er ubalanse i kroppen, fysisk så vil de si at cellene i kroppen angriper sånn at det oppstår betennelse. Behandlingen for denne typen sykdom er som regel immun dempende medikamenter som gjør at immunforsvaret ikke blir overbelastet.

Nå har det seg sånn at jeg ikke bare har psoriasis artritt men jeg har også en litt for dårlig lever. Noe som rett og slett er noe dritt når jeg er avhengig av å ta medisiner. Leveren er jo på en måte filteret i kroppen. Sånn som jeg har forstått det så klarer ikke leveren min å filtrere godt nok og da kan medisiner gjøre mer skade enn helbred for å si det sånn.

Derfor er det prøve og feile metoden som har vært gjeldende de siste årene. Jeg har forsøkt flere typer medisiner, noen som har vært veldig bra for demping av symptomer fra psa, men de har da igjen ikke gått gjennom lever kontrollen. Akkurat nå tar jeg en lav dose av noen medisiner og det hjelper litt. Som jeg skrev i går var jeg på sykehuset en tur for å ta blodprøver, men det ble jo litt mislykket. Jeg gruer meg ganske mye til disse blodprøvene, ikke bare for selve prøven men også fordi erfaringen er at når resultatet kommer så må jeg slutte på medisiner og da er jeg liksom tilbake på null igjen.

Så som dere sikkert skjønner så er jeg innenfor NAV systemet. Jeg har jobbet 50% fra jeg ble sykemeldt for fire år siden og har hatt en bra dialog med arbeidsgiver. Jeg tenker at jeg vil bruke denne bloggen også litt til å skrive om hvordan jeg har navigert i systemet. Det har i grunnen vært litt sånn at jeg har funnet ut av ting ved å snakke med folk, lese andre sine kommentarer eller innlegg. Kanskje jeg kan gi  noe tilbake med å skrive om min prosess fremover.

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017