Snart er sommerferien over!

Om to dager er sommerferien slutt for i år, både guttene og jeg ser frem til at skolen starter igjen nå. Det å ha fri sammen med guttene i to måneder er både koselig og til tider ganske slitsomt. Ettersom jeg ikke har vært på jobb i sommer, har vi fått masse tid sammen. Vi har vært å badet, reist på tur til Spania, hatt noen uker i leiligheten i byen, vært sammen med venner, lest bøker og syklet masse. Så oppsummert så har sommeren vært akkurat passe lang og akkurat passe morsom og innholdsrik.

Nå som skolen snart er i gang er det forberedelser til skolestart som gjelder. Jeg har vært å kjøpt inn nytt tøy og guttene var hos frisøren i går. Det som står igjen i forhold til skolestart, er å få alt de trenger å ha i sekken. Ettersom de begynte på ny skole i vår, er det mange ting vi ikke helt har oversikt over at de må ha før skolestart, derfor har jeg ventet til siste liten før jeg kjøper inn.

Mitt store prosjekt de siste ukene har vært å få ett bedre system på klær og utstyr. Tidligere har jeg hatt bunker og hauger med klær som har ligget, ikke fordi jeg ikke har orket eller giddet, men fordi jeg ikke har hatt ett system som gjør at jeg hele tiden vet hvor jeg skal gjøre av klærne når de er vasket og brettet. Så nå har jeg endelig funnet mitt system, og det funker så bra!

Det jeg har gjort er å flytte alt av "basis" tøy ned på vaskerommet. Alle truser, t-skjorter, bukser, gensere, gym-tøy og regntøy er nå plassert i kurver i ett system. Når jeg endelig hadde fått systemet på plass så jeg hvor utrolig lettvint det vil bli for meg å slippe alle turene opp trappen med tøy hver eneste dag! Nå vet alle hvor tøyet sitt er, det er ikke sånn lenger at jeg må finne alt til alle. Kurvene er sortert sånn at det samme tøyet havner i samme kurven etter vask og dermed er det utrolig enkelt for å finne. I selve kurvene bretter jeg tøyet sånn at det kan stå etter hverandre i stede for å ligge oppå hverandre. Det gjør at vi ser alt som er i kurven og valg av klær blir mye lettere.

I tillegg har jeg tre forskjellige skittentøyskurver. Jeg har tre forskjellige kategorier, 60 grader, 40 grader og tøy som ikke kan i noen av disse to kategoriene. Ettersom systemet er enkelt, klarer guttene å grovsortere klærne før jeg sorterer etter farge osv når tøyet skal inn i vaskemaskinen.

De klærne som er brukt en gang og som egentlig ikke trenger å vaskes legger vi i en kurv på benken. På den måten slipper vi å vaske klærne bare fordi vi egentlig ikke helt vet hvor vi skal gjøre av det.

Aaaaah system altså, det kan faktisk gjøre meg lykkelig! Jeg er enda ikke ferdig med klærne, det står igjen å få ett bedre system på det klærne vi ikke bruker så ofte. Dresser, bunader, kjoler, skjorter osv... Det er neste prosjekt. Vi har kjøpt inn ett nytt skap fra IKEA og nå skal det fylles opp på best mulig måte. Jeg skal prøve å finne det systemet som fungerer best! Jeg vil oppdatere i bloggen når jeg har fått dette på plass.

Vibece:-)

 

Sommerfugler i magen!



I dag blir en spennende dag, åh som jeg gleder meg, skikkelig sommerfugler i magen og det må jeg si er utrolig lenge siden jeg har kjent på. I dag skal jeg til frisøren å klippe håret kort. Dette er noe jeg har tenkt på utrolig lenge. Jeg har til og med vært hos frisøren ved flere anledninger men feiget ut i siste øyeblikk. Men i dag skal det skje, og nå er jeg så klar som jeg kan bli.

Det at jeg har satt meg ett  mål og klarer å gjennomføre det er noe jeg synes er viktig for å kunne vinne tilbake tilliten til meg selv. Når jeg har gått gjennom disse årene med mye avbrudd både i forhold til jobb og planlagte aktiviteter hjemme så gir det en slags følelse av å ikke strekke til. Det er utrolig vanskelig å sette begrensinger for meg selv når jeg er vant til at jeg er sta og har tidligere hatt en måte å få gjennomført det jeg har satt meg som mål. For meg er det viktig å kunne vite at de målene jeg setter meg er gjennomførbare.

Etter flere år meg prøving og feiling har jeg nå bestemt meg for at jeg trenger tid på å kunne finne hva som er mine grenser med de begrensningen som er ett faktum at ikke vil forsvinne sånn helt med det første. Så på Onsdag var jeg på jobben og snakket med min leder om jeg kan ta ett års permisjon uten lønn. Jeg trenger så lang tid på å finne hva som funker for meg. Jeg trenger så lang tid for å kunne komme inn i en hverdag som kan fungere for meg og familien. Jeg trenger så lang tid på å finne ut hva min arbeidsevne er og hvor mye jeg kan gjøre i tillegg til det jeg selv trenger og det familien trenger. For jeg har ett stort ønske om å være i arbeid, men helse og familie først!

Jeg har en forståelsesfull arbeidsgiver Magne Gitmark & Co. Jeg hadde en så fin samtale med daglig leder, hvor vi ble enige om hvordan dette skal fungere. Jeg er så utrolig heldig! Det at arbeidsgiver forstår, fastlegen er med på å hjelpe og NAV vil hjelpe med å finne en god løsning, gjør at jeg kan forhåpentligvis finne å en måte å leve best mulig og mest mulig på fremover!

Så i dag skal jeg gjøre flere nye ting. Jeg har allerede fortalt at jeg skal klippe meg. I kveld har jeg invitert 8 damer på fotspa kveld hjemme hos meg. Det gleder jeg meg veldig til. Som jeg skrev i en av de første blogginnleggene så har jeg veldig lyst til å kvalifisere meg som forhandler hos Forever Living. Jeg kommer til å skrive mer om grunnene til det i ett senere blogginnlegg men for å klare å kvalifisere meg har jeg nå invitert til en koselig kveld med gode venninner! Vi skal bade og pleie føtter, skravle og spise ost og kjeks. Vi skal prøve produkter og snakke litt om hva Forever Living er for noe. Ettersom jeg ikke er kvalifisert forhandler enda, kommer Anne Maren og hjelper meg med denne kvelden. Det er så hyggelig! Ikke bare fordi hun hjelper meg men fordi Anne Maren er en utrolig fin person å være sammen med. Vi har planer om å samarbeide også fremover så denne kvelden blir på en måte startskuddet for vårt samarbeid.

Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg har sommerfugler i magen i dag. Det er jeg så glad for at jeg kan føle på. Det å kunne kjenne at det er noe jeg gleder meg til og noe som jeg ser frem til å gjennomføre. Noe av det første som forsvinner når jeg ikke føler jeg strekker til er gleden. Jeg finner ikke igjen gleden i det jeg holder på med. Så når jeg nå kjenner på at jeg gleder meg skikkelig, altså sånn sommerfugler i magen gleder meg så er det ganske så deilig.

"So wish me Luck", tenker at jeg vil legge ut ett før og etter bilde enten i morgen tidlig eller i kveld. Det kommer an på hvor sliten jeg er etter en begivenhetsrik dag! Uansett så kommer jeg til å skrive i morgen, da skal jeg fortelle alt som har skjedd i dag og hvordan kvelden med damene ble.

Vibece:-)

Luftig svev!



I dag har Mannen begynt å sett opp trampoline! Vi skal ha sikkerhetsnett på altså, men det rakk han ikke i dag. Vet ikke om det kommer frem på bildet men det blir ett ganske så luftig svev når det hoppes. Ettersom vi bor på toppen av ett fjell, som mine gutter pleier å si, så blir det en ekstra høyde opplevelse å hoppe. Nå er det ingen som har fått testet det enda ettersom nettet ikke er på. Foreløpig er trampolinen ikke lov å hoppe på!


Skjønner ikke hvorfor bildene kommer på skeiva, men dere får snu på hodet, skal prøve å få fikset dette til i morgen!

Jeg tok bildet på morgenturen min rundt Kilen i dag. Det var så fint vær at jeg bare måtte forevige det. Det er en god vane at jeg kommer meg ut og går hver morgen. Det som får meg ut å gå akkurat nå er at jeg fikk en sånn klokke til bursdagen min, sånn klokke som sier hvor mange skritt du har gått i løpet av dagen. Nå er det fjerde dagen hvor jeg klarer målet på over 10 000 skritt og det gir motivasjon. Jeg har så utrolig godt av å få rørt på meg, det hjelper både for hodet og kroppen. Men jeg må erfare at jeg kan fortsette selv om det er noen røtter og steiner i veien. I dag gikk jeg på trynet så lang jeg var. Det var sånn i sakte film du vet, sånn at jeg rakk å tenke at nå tryner jeg og det kommer til å gjøre vondt!  Vondt gjorde det, men jeg brakk ingenting og kunne gå videre uten problem.

Når jeg var sånn i begynnelsen av tjue årene, datt jeg ned fra en sko og brakk venstre leggen rett av. Foten sto i en helt unaturlig vinkel etter fallet. Jeg var på vei hjem fra skolen, med sekken full av bøker, brus og mat. Sekken var kjempe tung. Skoene var sånn Buffalo sko som var så moderne, sålen var kjempehøy og jeg tror jeg hadde limt de en gang fordi sålen hadde løsnet. De var jo livsfarlige. Etter det kan jeg vel innrømme at jeg er blitt skikkelig redd for å falle! Det jeg husker best fra rett etter at jeg hadde falt, var at jeg snakket kav nordnorsk til han som kom for å hjelpe meg. Jeg bodde i Alta på tredje året så overlevelses instinktet slo inn med en helt ny dialekt faktisk! Har tenkt på det senere at jeg tror det var at jeg bare måtte bli forstått..


Buffalo sko, Bildet er lånt fra Google

Denne bloggen ble til fordi jeg har hatt ett ønske om å skrive. Jeg har lyst til å formidle det jeg tenker på og det jeg gjør, egentlig mest for min egen del men også sånn at andre kanskje kan dra nytte av noen av de erfaringene jeg gjør  meg.

For fire år siden fikk jeg sterke smerter i brystet opp mot kravebenet. Jeg gikk til legen og fikk konstatert at jeg hadde en betennelse i kravebeinet som måtte behandles. I tillegg til betennelsen hadde jeg vært hos legen noen måneder tidligere for å få sjekket ut noen små blemmer på den høyre foten. Legen trodde det var psoriasis og henviste meg derfor til en hudlege. Hudlegen visste med en gang hva dette var, jeg har psoriasis, men en variant som heter PPP. I mine papirer sto det at jeg hadde vondt i ledd og heldigvis fanget hudlegen dette opp og så at det kunne være en sammenheng. Jeg ble så henvist videre til en Revmatolog. Ut fra noe som heter scintograf eller noe i den duren, som er en scanning av hele kroppen, fant de betennelser forskjellige steder i kroppen. Derfor har jeg fått diagnosen psoriasisartritt som er en revmatisk sykdom, en autoimmun sykdom.

En autoimmun sykdom er at immunforsvaret er ute av balanse. Det vil si at immunforsvaret jobber på høygir fordi det er ubalanse i kroppen, fysisk så vil de si at cellene i kroppen angriper sånn at det oppstår betennelse. Behandlingen for denne typen sykdom er som regel immun dempende medikamenter som gjør at immunforsvaret ikke blir overbelastet.

Nå har det seg sånn at jeg ikke bare har psoriasis artritt men jeg har også en litt for dårlig lever. Noe som rett og slett er noe dritt når jeg er avhengig av å ta medisiner. Leveren er jo på en måte filteret i kroppen. Sånn som jeg har forstått det så klarer ikke leveren min å filtrere godt nok og da kan medisiner gjøre mer skade enn helbred for å si det sånn.

Derfor er det prøve og feile metoden som har vært gjeldende de siste årene. Jeg har forsøkt flere typer medisiner, noen som har vært veldig bra for demping av symptomer fra psa, men de har da igjen ikke gått gjennom lever kontrollen. Akkurat nå tar jeg en lav dose av noen medisiner og det hjelper litt. Som jeg skrev i går var jeg på sykehuset en tur for å ta blodprøver, men det ble jo litt mislykket. Jeg gruer meg ganske mye til disse blodprøvene, ikke bare for selve prøven men også fordi erfaringen er at når resultatet kommer så må jeg slutte på medisiner og da er jeg liksom tilbake på null igjen.

Så som dere sikkert skjønner så er jeg innenfor NAV systemet. Jeg har jobbet 50% fra jeg ble sykemeldt for fire år siden og har hatt en bra dialog med arbeidsgiver. Jeg tenker at jeg vil bruke denne bloggen også litt til å skrive om hvordan jeg har navigert i systemet. Det har i grunnen vært litt sånn at jeg har funnet ut av ting ved å snakke med folk, lese andre sine kommentarer eller innlegg. Kanskje jeg kan gi  noe tilbake med å skrive om min prosess fremover.

Vibece:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Det må jeg bare få gjort!


Foto:vibece


I dag morges, før jeg sto opp, tenkte jeg at dette blir en dag hvor jeg skal gjøre ting som jeg bare må få gjort. For noen år siden snakket jeg med en gestalt terapeut som sa at det er lurt å gjøre minst mulig som du må og mest mulig du har lyst til. Derfor har jeg tenkt at jeg gjør det jeg må når jeg får lyst til å gjøre det. Så langt det går an. Noen ting bare må jeg gjøre uten å ha lyst.

Jeg hadde perledilla for noen uker siden. Dette bildet av to halvferdige sommerfugler har ligget på stuebordet siden da. I dag morges fikk jeg endelig perlet den ene sommerfuglen ferdig. Den andre er fortsatt halvferdig. Planen var å gjøre den ferdig nå i kveld, men det gikk i vasken da andre planer kom i veien.

På morgenturen rundt Kilen prøvde jeg å sortere ut hva det er jeg har utsatt og må få gjort. Øverst på den listen var å ta turen inn til sykehuset å få tatt blodprøvene som jeg egentlig skulle ha tatt for en uke siden. Det er en av de tingene jeg må gjøre men som jeg er så utrolig lei av å måtte gjøre. Derfor blir det til at jeg utsetter det. Men i dag skal jeg ta turen.

På vei inn til sykehuset stoppet jeg for å kjøpe litt lunsj. Jeg gruer meg alltid til å skulle ta blodprøve. Det er bare noe med det å måtte sitte der og at noen skal stikke for å tappe ut noe av kroppen. Er rett og slett ubehagelig. Når jeg kom inn på labben forsøkte hun bioingeniøren å stikke fire ganger før hun ga opp. Da var jeg helt svett og det fristet veldig lite å forsøke en femte gang. Så da venter jeg en uke for at det skal gro også tar jeg turen til sykehuset en gang i neste uke.

Når jeg kom hjem fra sykehuset var jeg kjempesliten. Revmatologen forklarte sist gang jeg var der at det følger noe som heter Fatigue med sykdommen. Han forklarte at når immunforsvaret jobber på spreng hele tiden, blir det til slutt en reaksjon som gjør at jeg blir helt utmattet. Når det skjer er det ingenting jeg kan gjøre. Jeg må bare hvile. Jeg må bare sove og jeg må bare ha fred og ro. Jeg sammenligner det med den følelsen jeg hadde når jeg var nygravid med guttene. Da var det også sånn at jeg bare måtte sove.

Så den planen jeg hadde om å få gjort det jeg må få gjort, den gikk i vasken. Jeg ble liggende i to timer å sove.

Guttene kom hjem fra skolen i halv fire tiden. Det var planlagt dugnad på skolen i dag. Guttene var fast bestemt på at vi skulle på dugnad, så da ble det sånn. Ettersom jeg ikke kan løfte noe eller gjøre så mye fysisk ble jeg med på gruppen som klippet materiell til klasserommet. Helt topp! Var i grunnen veldig koselig å sitte og skravle imens vi klippet. Begge guttene hadde en forventning om at det skulle være kake på dugnaden på skolen. Det har vært kake alle de andre gangene men i dag hadde de glemt å be noen om å bake. Det var til stor skuffelse for alle barna og kanskje noen av de voksne også.

Jeg startet dagen i dag med å tenke at jeg skulle gjøre de tingene som jeg bare må få gjort. Det ble ikke helt sånn når jeg ser tilbake på hvordan dagen egentlig ble. Jeg kan verken styre hvor flinke bioingeniøren er til å ta blodprøve eller når Fatigue slår inn!

Det er litt godt nå som jeg begynner å akseptere at sånne dager som i dag vil komme. Ikke alltid så lett å akseptere en ny tilværelse hvor jeg må ta andre hensyn enn jeg gjorde tidligere. Tidligere var jeg en aktiv og ultra sosial person med mange jern i ilden. Jeg merker at jeg savner det. Det å kunne være sånn. Det å kunne orke det jeg vil. Bare fordi det var noe jeg virkelig hadde lyst til. Sånn er det ikke lenger. Det har ikke noen betydning om det er noe lystbetont eller om det er noe kjedelig. Det er rett og slett slutt på kreftene når det er slutt på kreftene. Jeg har brukt lang tid på å skjønne at jeg ikke kan bare ta meg sammen! Jeg har forståelse for at andre ikke skjønner. For jeg har brukt fire år på å skjønne det. Jeg er jo oppi det hver dag, 24 timer i døgnet så at andre ikke forstår skjønner jeg godt!

 


 

Ett bekymringsløst liv!


Bildet er hentet fra Google.

"Det finnes to dager du ikke skal bekymre deg over. Dagen i går og dagen i morgen" sitat Robert Brudette/ Humorist og prest.

I løpet av dagen i dag har jeg tenkt mye på det med å bekymre seg. Det er noe jeg driver med, jeg bekymrer meg for de utroligste ting. Noen dager mer enn andre, men sånn jevnt over bekymrer jeg meg litt hver dag. Jeg bekymrer meg for ting som skal skje og ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Jeg bekymrer meg for det som kan skje med andre rundt meg og jeg bekymrer meg for det som har skjedd med noen rundt meg.

Det er så mye som skjer med mennesker gjennom livet. I dag har vært en sånn dag hvor jeg har snakket med flere venner og familie om bekymringer de har i sine liv. Jeg merker på de rundt meg, og jeg merker på meg selv at det å bekymre seg kan prege en hel tilværelse og en ganske lang periode av livet. Jeg tenker på at jeg og andre svir av ganske mye krefter på å gruble. Finne løsninger, finne verste senario, beste senario og snakke om hva hvis noe skulle skje.

Jeg ser også at ettersom jeg er midt i livet så kretser bekymringene mer og mer rundt barna og nærmeste familie. Jeg bekymrer meg ikke så mye for meg selv lengere, jeg er mer fokusert og konsentrert på hva som kan skje med de rundt. 


Foto:vibece
 

For barn og unge kan det være mange bekymringer som kanskje ikke kommer så tydelig frem."Det er en herlig tid å være ung og ha ett bekymringsløst liv". Men når jeg var ung så synes jeg det var nok av bekymringer. Jeg tror heller ikke at barna rundt  nå har ett helt bekymringsløst liv. Det er så mange valg og så mange forhold som de ikke kontrollerer. Det blir gjort mange valg på barnas vegne som kan føre til at livet ikke alltid føles så bekymringsløst. I tillegg så har vi tilgang til så mye informasjon og alt går så mye fortere nå enn bare for noen år siden. Mine gutter får informasjon via internett og andre kanaler. De får vite ting som jeg og de som er eldre enn meg ikke trengte å forholde seg til før vi var voksne.

Derfor tenker jeg at det er viktig for meg å finne en måte å gi meg selv noen pauser og fri fra tankene som dukker opp hele tiden. Jeg hørte en gang noen si at tankene dine er ikke deg. Du er ikke tankene dine. Det er først når du tar deg tid til å la tankene flyte forbi at du kjenner på hva du virkelig føler. Derfor har jeg begynt å ta noen minutter hver dag hvor jeg ligger rett ut på sofaen og bare konsentrerer meg om å puste inn og ut. Når jeg konsentrerer meg om å følge pusten klarer jeg å stoppe tankene og bare være til stede akkurat her og nå. Det føles faktisk helt magisk! Jeg har lett for å bli alt for sliten inni hodet, jeg har tidligere ikke hatt noen måte å få pause på for tankene også bekymringen kommer hele tiden. Med denne øvelsen kan jeg få pauser. Jeg kan få lange pauser eller jeg kan bare ta en kort pause hvis jeg ikke har tid til mer.


Foto: vibece                                                                                                                                                 

Jeg tror at det er viktig å finne noen teknikker og noen øvelser som gir pauser i livet. Dette må jeg jo lære bort til guttene. Tenk hvilken fordel de har hvis de allerede nå vet hvordan de skal stoppe opp og gi seg selv tid til å puste. Gi seg selv tid til å kjenne ordentlig etter hva det er de egentlig føler her og nå. Jeg tenker på alle valgene. Kanskje det vil være lettere for guttene å vite hva de vil når de kan en teknikk for å få avstand og se situasjonen utenfra. Bildet er av en spinner som er ett hjelpemiddel mot stress. Den fungerer litt på samme måten som å følge pusten inn og ut. Fokuset går bort fra tankene og inn i noe konkret. Det gjør at den som spinner kan ta tilflukt i spinningen og gi hodet en pause. Det er akkurat samme prinsippet som å følge pusten. Fordelen med å lære seg puste øvelser og teknikk er at pusten har du alltid med deg. Uansett hvor du er i verden.

Så i dag har vært en sånn dag hvor jeg har hatt behov for å gi meg selv noen pauser. Jeg er glad for at jeg har gode venner og at jeg har en nærhet til familien som gjør at vi kan dele bekymringer. Få ventilert ut det vi går å tenker på. Jeg ønsker at alle kan finne en måte å både ventilere ut bekymringer men også finne en måte å beskytte seg i forhold alle tankene. Stoppe opp for å kjenne på hva føler jeg egentlig akkurat nå, akkurat her og nå!

Fri som fuglen!


Bildet av Gjøk er hentet fra Google

Første dag i Mai måned er kjent som arbeidernes internasjonale demonstrasjonsdag! Men denne dagen er også Gaukdagen, eller Gaukmesse. Gaukmesse eller Gjøkmesse som vi ville sagt i dag markerer i følge historien begynnelsen på sommeren her i Sør Norge. Det er sagt at været på Gaukdagen sier noe om hvordan sommervær vi kan forvente. Ettersom dagen i dag har vært fylt av strålende sol og blå himmel så velger jeg å gå for den forklaringen.

I følge historie så er det på 1 mai du skal begynne å lytte etter lyden av gjøken, spådommen sier at det vil være avgjørende fra hvilken retning du først hører gjøken. Hører du den fra Nord betyr det sykdom i løpet av året, fra Sør vil du være heldig med det du sår i jorda, fra Vest vil du få viljen din og fra Øst vil du være heldig med ett frieri eller giftemål. Så i dag er det bare å begynne å lytte, jeg heier i grunnen litt på at gjøken høres først fra Vest...


Kake bakt av svigermor


I dag har jeg for det meste sittet ute i sola med selskap av familien. Det har vært en så utrolig fin dag, jeg er til og med blitt litt solbrent i ansiktet. Kaken på bildet viser hvor deilig vær det har vært, kremen ble helt flytende etter en stund i solsteiken. Sånne dager med godt selskap og fint vær er noe jeg vil ta vare på. Det å sitte ned å bare være til stede, skravle om det som faller seg naturlig og spise alt for mye kake er digg en gang i blant! Jeg elsker å høre guttene løpe rundt med hylende latter og med "vårstøvlene" på. Det er minner som vil gjenoppleves mange ganger i årene fremover, akkurat som jeg har minner fra min oppvekst i Bomansvik, på sykkel alle dager i Mai, Politi og røver med alle de tøffe guttene i gata.


Tre fettere som leker på plenen
 

Når jeg sitter i sola og nyter vær og godt selskap er det en virkelighet jeg ikke kan ignorere. Min eldste er ikke alltid med å deler gleden ved å ha masse liv og mange mennesker rundt seg. Han er ikke overbegeistret for ute vær og at flere fettere kommer på besøk på en gang. Det er ikke akkurat en enkel oppgave å skulle legge til rette for at sånne dager blir fine og gode for alle.

Min eldste har det vanskelig når det blir flere barn å forholde seg til. Han sier at "det blir så forvirrende når det er flere enn en annen". Jeg synes det er vanskelig å finne balansen mellom det å ikke gi etter og alltid gjøre det som er mest behagelig, kontra det å skulle stille krav. Jeg har samtaler med eldstemann hvor vi snakker om hva jeg som mamma forventer og han setter ord på hva som er mest vanskelig. I dag snakket vi om hvordan jeg synes det er koselig med besøk og mange mennesker rundt meg, og hvordan han ikke har samme opplevelse. Jeg er så glad for at han er reflektert og klarer å sette ord på hvordan han har det når alt blir mye.

Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, jeg lærer noe nytt om hvordan jeg takler forskjellige situasjoner, jeg lærer noe nytt om hvordan vi mennesker er forskjellige og jeg lærer noe nytt om hva jeg ønsker for meg, ikke bare hva jeg ønsker for alle andre.

Jeg har blitt mer bevisst på hva det vil si å "ta vare på meg selv", Jeg må først lære meg hvordan jeg har det best, før jeg kan ta vare på andre. Det høres enkelt ut, det høres også litt egoistisk ut men det høres mest riktig ut. Hvis jeg kan ta vare på mine behov, vil jeg være i bedre stand til å ta vare på andre og hjelpe de til å ta vare på sine behov. Ikke bare fordi jeg har det best med å få dekket mine behov, men også fordi jeg lærer noe underveis i prosessen med å finne ut hva er mine behov og hvordan skal jeg ta vare på meg selv på best mulig måte. Jeg har funnet ut at hvis jeg lærer meg å leve på denne måten vil jeg kunne overføre erfaringer på en mye bedre måte enn om jeg skal gjette meg frem til hvordan jeg tror at guttene kan lære seg å selv dekke sine egne behov. For det er jo det jeg ønsker aller mest, at de skal bli flinke til å ta vare på seg selv og bli frie og selvstendige unge mennesker. Rett og slett fri som fuglen, stå støtt på egne bein og velg sin egen vei å gå!


oversiktsbilde fra huset og utover dalen



 


 

Fødselsdag!

I dag har jeg bursdag og det er like stas hvert år! Jeg innser at tiden bare flyr og jeg har så mange drømmer og tanker om ting jeg gjerne vil gjøre som blant annet å lage en blogg som jeg og mine kan se tilbake på, rett og slett ta vare på minner og bli litt tvunget til å ta flere bilder. Jeg har vært utrolig dårlig til å ta bilder de siste årene. Det er egentlig litt rart ettersom jeg har med kameraet på mobilen absolutt hele tiden! Så i år er mitt bursdagsforsett å ta mer bilder og å dokumentere mer av min hverdag.

I løpet av det forrige året, altså mitt 41 år så har det skjedd en del endringer i livet mitt. Jeg har gått gjennom mye i forhold til min helse noe som jeg enda ikke er helt i havn med å finne ut av. Jeg har flyttet inn i nytt  hus sammen med mann, barn, to hunder og enn katt. Det har vært ett år hvor mange ting har måtte falle på plass og jeg føler at nå vil jeg gjerne skrive om livet fremover ettersom endringer skjer hele tiden.

Jeg føler meg spent på fremtiden og hva den vil bringe. Det eneste jeg vet nå er hva som har skjedd tidligere ut fra mitt perspektiv her og nå, og hva som skjer akkurat i dette øyeblikket. Jeg merker at jeg har så lett for å bekymre meg og lage meg ett bilde av hvordan livet vil se ut fremover. Så kanskje det vil bli ett annet fokus på det som skjer akkurat nå hvis jeg skriver om det, og dokumenterer øyeblikk med bilder:-) Det er ett fokus jeg trenger. Jeg trenger å være mer til stede her og nå. Jeg trenger å kjenne at det er i dette øyeblikket livet faktisk skjer. Jeg trenger å ha mer fokus på nå, rett og slett.

Jeg nyter dagen i dag med middag på Ninos med gutta, mannen og mine foreldre. Jeg spiste meg altfor mette men det er jo lov når man har bursdag. Ettersom det er ett fantastisk vær i dag mener jeg selv at jeg må har vært utrolig snill det siste året. Lillesand viser seg fra sin beste side og jeg tenker at jeg er så heldige som bor i denne byen.

I skrivende stund, har jeg akkurat kommet hjem fra forhandler treff med Forever Living i Kristiansand. Der møtte jeg Anne Maren som også er forhandler. Vi har kjent hverandre en stund men gjennom en felles venninne. Nå har vi funnet en felles interesse som jeg vil påstå vi er ganske så opptatt av for øyeblikket. Det har vært ett utrolig positivt møte med noe helt nytt for meg, eller egentlig ikke helt nytt ettersom jeg har vært forhandler tidligere for ett annet firma. Men dette er litt andre produkter også er det bygd opp på en annen måte.

Det beste akkurat  nå er at jeg har noe positivt å være med på utenom hus og hjem. I den situasjonen jeg er i hvor jeg ikke kan være på jobb er det fantastisk godt når jeg er med på møter hvor alle er positive, det er fin musikk, gode foredrag med interessante tema, ett utrolig inkluderende miljø og jeg kan velge om jeg vil delta eller ikke. I dag hadde vi tema som har med selve forhandler jobben å gjøre, sist gang var det ett foredrag med tema; vaner og hvordan endre vaner. Som regel er det en eller flere forhandlere som forteller sin historie om hvordan de kom inn i Forever Living. Det liker jeg, å høre andre sin historie og å høre alle de forskjellige historiene, ingen, absolutt ingen kommer med den samme historien. Det er rett og slett det livet handler om, det handler om å leve din historie akkurat så unik som den er.

PS jeg har tatt bilder og skulle legge ved noen av bildene i blogginnlegget men av en eller annen grunn blir de feil vei, så det må jeg finne ut av i morgen. Natti natt:-)


 

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Mai 2017 » April 2017
Vibece

Vibece

42, Lillesand

Jeg heter Vibece og er midt i livet. Jeg er gift og har to gutter som går på skolen. Jeg har fylt 42 år og da er det litt gjøre opp status tid. Derfor har jeg lyst til å skrive en blogg om min hverdag. Jeg liker å skrive og jeg vil gjerne både dele min hverdag med venner kjente og de som ikke er så kjent. Jeg har tenkt lenge på at jeg vil blogge og skrive så nå gjør jeg det rett og slett bare.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits